CD-samlingen vokser

Vi har en stor og variert CD-samling på Norsk visearkiv. Her om dagen rundet vi 3000 CD-er, og de to sist ankomne viser godt den spennvidden det er på musikken hos oss. For vi opererer ikke etter noe snevert visebegrep. Samlingen inneholder ulike sjangre som folkemusikk, tradisjonelle viser, pop, rock, rap og dansebandmusikk.

Nr. 3000 er en  CD og DVD utgitt av Sylvartun Folkemusikk i 2011. CD-en Førnesbrunen er opptak fra en konsert under Telemarksfestivalen med Hauk Buen og Hallvard T. Bjørgum. DVD-en er et opptak fra 1984 av en hederskonsert for spelemannen Jørgen Tjønnstaul som fylte 90 år da.

Nr 3001 er av et annet slag. Det er CC Cowboys som byr på en mimretur gjennom karrieren med dobbelt-CD 40 beste, utgitt av Warner Music.

Elin

100-årsjubileum for Jens Gunderssen

Den 19. mai er det 100 år siden Jens Gunderssen ble født i Drammen. Han hadde mange yrker  gjennom livet. Han debuterte som skuespiller i 1939 på Det Nye Teater, og her hadde han arbeidsplassen sin fram til 1950. Da ble han sjef for Radioteateret i NRK. Etter to år var han tilbake på teateret igjen, denne gangen på Folketeateret, der han ble teatersjef i 1955. Noen år etter ble Folketeateret slått sammen med Oslo Nye Teater, og der arbeidet han som skuespiller og instruktør til han døde.

Men det er visedikteren og -utøveren denne bloggen skal handle om. Jens Gunderssen var en av initiativtakerne til Visens Venner  i 1944.  I foreningen sang han både andres og egne viser, som han skrev både tekst og melodi til. Han var ofte å høre i radioen, der Visens Venner hadde egne programmer i årene etter krigen, og han sang inn flere av visene sine på plate. "Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen," sa han en gang.

Jens Gunderssen ga ut flere visesamlinger. Den første; Små viser om små ting, kom i 1943. Etter krigen kom Hu Maja hvor tittelvisa begynner slik:

Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.
Det er som dansa jeg rundt med sommer'n
hver gang hu henger omkring min hals.
hu er som vind oppi furutoppen,
hu er så leiken og yr i kroppen.
Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.

I 1949 ga han ut samlingen Ballade! med en fin blanding av folkeviser, svenske og danske viser, revyviser og andre. I forordet skriver han at boka er blitt laget "for å lette alle visens venner adgangen til å stifte bekjentskap med den skandinaviske visekulturen - og da spesielt med den moderne lyriske visen."

I visesamlinger ser vi at Jens Gunderssens viser gjerne regnes med blant "sørlandsvisene". Han var ofte i Mandal og Ny Hellesund, og hentet inspirasjon til flere av visene sine derfra, blant annet den kjente "På trammen":

Når kvelden kommer sigandes
og allting blir så stilt
syns jeg det er berikandes
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
jeg ikke skulle tatt.

Denne visa innleder samlingen På trammen, med undertittel: Viser fra sund og skjær (1962). Her er det 12 viser, blant annet "Fiskerens morgensang", "Gatefeiervise" og "En bagatellmessig vise om det å være millionær".

Visebølgen på 1970-tallet første til en fornyet interesse for Jens Gunderssens viser. Først ute var Jorunn Pedersen, Geirr Lystrup og Jørn Simen Øverli med LP-en Jens Gunderssen 12 viser, utgitt på MAI i 1975.
Og visene lever ennå. I anledning jubileet i år skal det holdes konsert på Josefine viseklubb i Oslo. Her skal flere kjente visesangere tolke Jens Gunderssens viser, og det blir sikkert en fin opplevelse.

Jens Gunderssen døde i 1969.

Elin

"Kjenn ditt land"-sangen

Det er mange sanger som hyller landet vi bor i, og ofte er det naturen og dens skjønnhet som blir trukket fram. Den såkalte "Kjenn ditt land"-sangen passer godt inn i dette bildet, med tekst av O. Strøm og melodi av B.A. Grimeland. Det er komponnisten det skal handle om her.

Kjenn Ditt Land var en forening som ble stiftet i 1920, men navnet er fra 1923. Formålet til foreningen var å utbre kjennskap om Norges historie og kultur. Drivkraften bak var skolemannen Bertel Andreas Grimeland (1875-1966). Da han døde, ble foreningen avviklet. Midlene ble overført som et fond til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring.

I tillegg til engasjementet i Kjenn Ditt Land, var Grimeland opptatt av idrett og speiderbevegelsen. Han satt i idrettsstyret i mange år og redigerte bladet Idrett i ti år.
Han var en av stifterne av Norske gutters Speiderkorps.
Seinere etablerte han Grimelands skoler, som var privatskoler for realskole og gymnas.

"Kjenn ditt land"-sangen

Fra mitt trange, mitt stengende bur
vil jeg ut i Guds frie natur.
Jeg vil lære å kjenne mitt land
Ifra Neset til Ishavets strand,
fra den innerste krok til det ytterste skjær
ifra rikeste by og til fattigste vær.

Jeg vil se det i sommerens prakt
og i vinterens skinnende drakt.
Om det står der i solglødens tegn
eller sløres av skodde og regn,
det er mitt, det er ditt, det er vårt dette land
med de smilende hjem mellom fjell og ved strand.

Jeg vil lytte til skogenes sus,
og til fossenes mektige brus,
jeg vil kjenne den svalende vind
ifra hav, ifra bre og fra tind.
Gjennom bredeste bygd, over villeste hei
jeg vil freidig og frydefull legge min vei.

Dette landet er mitt, det er ditt,
her har fedrene levet og lidt,
her de ryddet den fattige jord
under fjellet på øy og ved fjord.
Å, mitt herlige land, jeg vil slutte deg inn
i min tro og mitt håp, i min sjel og mitt sinn!

Elin (som også har tatt bildet)

Ukjente ballader fram i lyset!

Vi er nå godt i gang med arbeidet med en vitenskapelig nettpublisering av tekstene til ukjente middelalderballader. Balladene som skal publiseres er ukjente i den forstand at de ikke har vært på trykk før, eller bare i publikasjoner som er utilgjengelige i dag. Les pressemelding om prosjektet her.

Balladene publiseres på bokselskap.no og nå ligger de to første visene ute: Herre Karl lever fredlaus og Stig liten fell.

Følg med, snart kommer det flere! I løpet av året kommer vi til å publisere ca 80 ballader.

Les mer om ballader i Norge her.

Ellen

Vise på postkort: Telefonvisen

Det er mange måter å spre populære sanger på. En av dem er tekster på postkort, noe som ser ut til å ha vært populært på begynnelsen av 1900-tallet. På et slikt postkort fant jeg "Telefonvisen". På baksiden av kortet står det at utgiveren er Küenholdts Forlag, og at dette er kort nummer 11. Sangteksten er "Optaget med Tilladelse av Originalforlaget Norsk Musikforlag hvor Musiken faaes".

Her på visearkivet har vi et musikktrykk med sangen. Den fortvilte mannen med telefonrøret er illustrasjon her også. Som melodiangivelse står: "Amerikansk Mel." Hvem som skjuler seg bak psevdonymet Lilleklaus, vet jeg ikke. 

Telefonvisen 
af Lilleklaus 

Kan De si' mig, hva skal vi med Telefon, De, 
som man aldrig i sit Liv faar svar fra non i. 
Vil jeg ringe op til Svedsen, faar jeg svar fra Madam Jensen, 
eller Jagteskipper Larsen ner' i Soon, De! 
Vil jeg utenbys til Finse eller Voss, De,
skal jeg dø paa, jeg faar Samlaget paa Moss, De! 
Ber jeg saa om Bergen,
tænk da faar jeg Framnæsfærgen 
eller Vaktmester'n paa Skolen Aars og Voss, De! 
For disse fille Telefoner, 
maa vi jo gi otti Kroner, 
for tænk det koster to Millioner 
at faa nye Centralstationer, ak ja! 
Og de stakkels Tel'foninder 
raser, kjaser, slider, 
og saa mye Kjæft de faar af baade dig og mig.


Slik fortsetter visa med ytterligere to vers med forviklinger knyttet opp til datidens telefonsentraler.
Dagens virkelighet er en annen, og når vi ringer feil, kan vi ikke skylde på andre enn oss selv.

Elin

Dronning Eufemia

Kalkmalerier fra Ørslev kirke (ca. 1350).

Den 1. mai kunne vi markere dødsdagen for ei norsk mellomalderdronning: Eufemia av Rügen, som vart gift i 1299 med hertug Håkon Magnusson, son til Magnus Lagabøte. Håkon vart konge same året, da broren Eirik døydde. Håkon Magnusson hadde vore hertug på Austlandet med Oslo som residensby, og heldt fram med å bu i byen, som nå vart hovudstad. Eufemia vart fødd kring 1270; år og dag er ikkje kjende. Men ho døydde altså 1. mai 1312 i Oslo, for nøyaktig 700 år sidan.

Kva har nå dronning Eufemia med viser og balladar å gjere? Ein heil del, faktisk – Eufemia var ei litteraturinteressert og kultivert kvinne, og noko av det første ho tok seg til da ho kom til Oslo, var å syte for at tre hovudverk i den europeiske litteraturen vart omsette til moderne 1300-talsnordisk: svensk. Derfor blir dei tre verka kalla Eufemiavisene, etter henne. Nå er ikkje Eufemiavisene viser, jamvel om teksten er skriven på knittelvers med gjennomført parrim. Det dreiar seg om versromanar: Herr Ivan Lejonriddaren (1303), Hertig Fredrik av Normandie (1308) og Flores och Blanzeflor (1312).

Sidan Sverres dagar hadde dei norske kongane vore interesserte i historie og litteratur. Håkon Håkonsson tok såleis initiativet til at mange populære europeiske tekstar vart omsette til norrøn prosa, deriblant kjærleiksforteljinga om Tristan og Isolde. Men det Eufemia nå gjorde var likevel nytt i den meining at dei verka ho valde ut, ikkje skulle omsetjast til prosa, men til vers. Når det vart svenske vers og ikkje norske - ho var trass alt norsk dronning - er samanhengen truleg at ho ville gjere stas på svigersonen sin, den svenske hertugen Erik Magnusson, som i 1302 var blitt trulova med den norske kongsdottera Ingebjørg. Derfor måtte omsetjaren vere svensk. Vi veit ikkje kven han var, men det er allmenn semje om at den fremste kandidaten er den lærde stormannen Peter Algotsson som heldt til i Norge og Oslo i denne tida.

Peter Algotsson kunne nok både latin, tysk og fransk. Det var nødvendig om han skulle meistre omsetjingsoppgåva på ein god måte. Dessutan kunne han sikkert norrønt. Han har utan tvil gjort seg nytte av det norske hoffbiblioteket, som vi må rekne med inneheldt fleire av grunntekstane. Vi ser han for oss der han sit ved ein skrivepult i biblioteket i kongsgarden, like ved Mariakyrkja. På pulten ligg handskriftene, men utanfor er det vår og sommar. Folk dansar og syng: lange viser om Roland og Magnus kongen, om Falkvor Lommannsson som røva kjærasten sin ut av kloster da ho skulle tvingast til å gifte seg med ein annan. Her syng Oslo-folk om Folke Algotsson, min eigen bror! tenkjer kanskje Peter – for det gjer dei! Han grip seg i å lytte, og bit seg merke i ord og uttrykk. Dette må han da kunne bruke i sine eigne omsetjingar!

Slik gjekk det etter alt å døme til da balladeuttrykk: formlar, rim, metaforar og handlingsmotiv vart overførte frå munnleg tradisjon til dei tre Eufemiavisene. Eit lite eksempel frå Herr Ivan Lejonriddaren: nokon kjem ok klappadhe a dør medh finger sin/badh Herra Iwan lata sik in. Vi kjenner uttrykket frå mange 1800-talsoppskrifter, som her i "Riddar Valivan": Han klappa på døri med fingrane små,/statt op stolt Margjit, skrei lokunn ifrå.

Vi veit altså at da Eufemiavisene vart til, kring 1300, var balladen levande dikting. For første gong finn vi den i skrift; ikkje som fullstendige tekstar, men glimtvis. Hadde ikkje dronning Eufemia kome på tanken om å omsetje dei tre versromanane, ville vi ikkje visst det vi i dag veit om den tidlege fasen i balladens historie!

Olav