Norsk visearkiv blir ein del av Nasjonalbiblioteket.

Frå 1.1. 2014 blir drifta av Norsk visearkiv ein del av Nasjonalbiblioteket, og foreininga Norsk visearkiv vert avvikla rundt årsskiftet.

I 1982 vart Norsk visearkiv formelt stifta for å ta vare på og fremje interessen for nyare folkelege og litterære viser. Denne oppgåva var på det tidspunktet ikkje godt nok ivareteke av statlege institusjonar. På desse åra har arkivet hjelpt utallige studentar, forskarar, utøvarar, bibliotekarar, pensjonistar og andre med å finne rett vise, beskrivelse av ei vise eller opphavsmenn og kvinner til dei ulike visene. Arkivet har også stått bak mange publikasjonar og artiklar med fagstoff på området.

Velle Espeland med stiftelsesdokumenta frå 1982

Som foreining med meir eller mindre usikker finansiering frå staten har det ikkje alltid vore lett. Midlane har vore begrensa og me har i periodar stoppa prosjekt og stengt arkivet for å få hjula til å gå rundt. Det er gledeleg at staten no tek fullt ansvar for sjangerområdet og drifta av arkivet. Etter ein omfattande prosess mellom arkivet, Kulturdepartement og Nasjonalbiblioteket vil drifta til visearkivet fra 1.1. 2014 høyre til Avdeling for forsking og formidling og inngå som ein del av ein nyetablert musikkseksjon ved Nasjonalbiblioteket
 

Oppgåver som i dag blir gjort av Norsk visearkiv vil vidareførast som del av Nasjonalbibliotekets satsingar og prioriteringar. Dette gjeld alle prosjekt og publikasjonar som dei tilsette ved arkivet arbeider med nå. Både visekatalogen.no og balladeprosjekta vil vidareførast i tråd med dei intensjonane og planane som ligg føre.  


Både Norsk visearkiv og Nasjonalbiblioteket ser på samlinga som ein styrking av det samla musikkfaglege miljøet. For Norsk visearkiv representerer det tilgang til ein større kompetansebase, mindre økonomisk sårbarheit og større moglegheit til langsiktig planlegging. For Nasjonalbiblioteket representerer det viktig sjangerkompetanse og ei utviding av oppgåvene med å ta vare på, og gi tilgang til ein samla kulturarv. 


Publikum kan kontakte Norsk visearkiv på same måten som i dag. Det gjeld både den fysiske tilgangen i Nasjonalbiblioteket og den nettbaserte tilgangen gjennom arkivets nettstad (visearkivet.no). 


Les også på Nasjonalbibliotekets nettsider:
http://www.nb.no/Hva-skjer/Aktuelt/Nyheter/Norsk-visearkiv-blir-ein-del-av-Nasjonalbiblioteket

Liv

Per Aabel og herren med bart

Per Aabel (1902-1999) i 1939

"Skjønnhet og scene, kvalitet og komikk" var tittelen på et seminar som ble holdt her på Nasjonalbiblioteket (NB) 26. februar 2014. Det ble arrangert for å markere at NB har mottatt Per Aabels private arkiv i gave. Og det kom det mye interessant ut av. Fagfolk her på huset presenterte smakebiter fra arkivet og Aabels roller på film. Fra Aabels eget miljø, sceneverdenen, fikk vi innsyn i hvordan han var som kollega, venn og skuespiller. Les mer om seminaret her.

For visearkivarene var det spennende å se hvordan arkivmateriale kan presenteres, og gamle filmklipp fikk oss til å ta en titt i våre egne esker for å se etter filmmusikk fra Aabels filmer. En som har blitt til en klassiker, både som film og som slager, er "En herre med bart" fra 1942. Regien var ved Alfred Maurstad og hovedrollene ble spilt av Per Aabel, Wenche Foss og Lauritz Falk. Aabel spilte ofte i trekantdramatiske forviklinger, og her var det Cecilie Grong som vil skilles fra sin mann advokat Ola Grong og heller være sammen med grammofonsanger Bomann, den mystiske herren med bart. Her er et lite klipp fra filmen. Etter mye fram og tilbake løser det hele seg når flyttelasset til Cecilie Grong er på vei ut av huset, og hun oppdager at ektemannen har anlagt bart. Kjærligheten vekkes til live, og møblene bæres inn igjen.

"En herre med bart" har nærmest blitt et begrep eller munnhell som brukes i alle slags sammenhenger der herrebarter er med i bildet. Og Kristian Haugers lystige melodi, Finn Bø's elegante tekst og Wenche Foss' lyse og kvikke stemme kan stadig høres over eteren. Den forsmådde ektemann i Per Aabels støpning, sang om far (seg selv) og hunden Trine. Den har ikke overlevd på samme måte som tittelmelodien, men viser at Per Abel ikke bare var maler, designer, danser, skuespiller, regissør, forteller, teatersjef, musiker og komiker, men også en habil sanger.

 

Astrid