Kallen og Katten

Jakob Sande er ein av dei mest folkekjære lyrikarane vi har, og fleire av dikta hans er tonesette. Mange vil hugse "Kallen og Katten" som står i diktsamlinga Guten og grenda (1945) og som gjennom plateinnspelinga til Kurt Foss og Reidar Bø, og seinare Jon Eikemo si framføring vart ein stor suksess. Dei to hovudaktørane i Sandes tekst er altså kallen: Simo i Støa, og katten hans:

Han Simo i Støa og katten

var mette av alder og år,

og båe var redde for vatten,

og båe var mest utan hår.

Og alt medan åra tok ende

so tenkte vel kallen med seg,

at her var det tryggast, kanhende,

å fyrst sende katten i veg.

I den fyldige Sande-biografien sin har Ove Eide gjort greie for fleire tradisjonsførelegg for "Kallen og katten". Det har funnest liknande historier på folkemunne både på Nordfjordeid, på Bulandet og i Jølster. Og i eit julehefte som elevlaget ved Firda landsgymnas gav ut (1926), der Sande gjekk ein kort periode, står ein versjon av forteljinga på trykk. Desse historiene har nok Sande kjent til. Men vandresegna om kallen og katten har funnest i vidare krinsar, i noko varierande utformingar. I USA og internasjonalt blir segntypen gjerne kalla "The Animal's revenge". Hemnen rettar seg mot mennesket som tankelaus representant for samfunnet. Den som mishandlar dyr, vil få si straff til slutt.

Sivilisasjonskritikk finst det ikkje noko av i Sandes vise; derimot er dette situasjons- og språkkomikk på sitt aller beste. Sande greier det ein god diktar skal: å overtyde oss om at det fortalde er gudsens sanning! Når vi les eller høyrer "Kallen og Katten", blir vi også slegne av kor fantastisk godt Sande skriv, eit smidig og idiomatisk nynorsk, i pakt med godt norsk talemål:

Og døra og litt utav veggen

dreiv saman med dunder og brak,

og somt fauk i låra og leggen,

men verst vart han skamfaren bak.

Og doktor var henta, og presten

og kallen vart plåstra og smurd

so pass han stod oppatt på resten –

men katten vart aldri meir spurd.

Olav

Herr Sinklar drog over salten hav

Den 26. august er det 400 år siden det berømte slaget ved Kringen, som er bakrunnen for Edvard Storms kjente vise.
Det var i Kalmarkrigens tid, og Danmark-Norge og Sverige var i krig med hverandre. Svenskekongen hadde reruttert leietropper fra England og Skottland, og disse skulle ta seg til Sverige fra Romsdalen og gjennom Gudbrandsdalen.

Herr Sinklar drog over salten hav, 
til Norrig hans kurs monne stande; 
blandt Gudbrands klipper han fandt sin grav, 
der vanked' så blodig en pande. 

Men ved Kringen i Sel samlet lensmannen mellom 300 og 500 våpenføre bønder. Her var det ideelt for bakhold med en bratt skråning på den ene siden og Lågen på den andre. De la opp sperringer i veien og fanget skottene i en felle. Så kunne de angripe dem ovenfra, blant annet med tømmerstokker og store steiner. Mange flyktet ut i Lågen og druknet.

I folketradisjonen har dette slaget blitt framstilt mer og mer heroisk etter som tida har gått. Og Edvard Storms vise er intet unntak:

Med døde kropper ble Kringen strødd;
de ravne fikk nok at ete: 
det ungdomsblod som her utfløt, 
de skotske piker begrete. 

Ei noen levende sjel kom hjem, 
som kunne sin landsmann fortelle 
hvor farlig det er at besøke dem 
der bor iblandt Norriges fjelle.

Edvard Storms vise ble trykt som skillingstrykk i 1786, og har siden vært en gjenganger i sangbøkene. Hele visa finnes blant annet i Norsk visebok (Aventura 1993). Slaget ved Kringen er utførlig beskrevet i en artikkel på Wikipedia. På nettsiden Kringen 1612 er det også mye artig stoff om slaget og mytene rundt det. Her kan du blant annet lese om Pillarguri som skal ha varslet om skottenes ankomst ved å blåse i lur.

Elin

Lindeman og Danmark

At Ludvig Mathias Lindeman har hatt stor betydning i Norge, både for salmesang og folkeviser, er vel kjent. Det er kanskje mindre kjent at han hadde stor betydning for dansk sang og musikk innenfor kirken og skolesangen.
Anne Holen og Øyvind Norheim har skrevet en interessant artikkel om dette for nettsidene til Lindemans legat.

Lindeman skrev melodier til Grundtvigs salmer og sanger. Så tidlg som i 1840 komponerte han melodier til sju Grundvig-salmer, blant annet den kjente "Kirken den er et gammelt hus".
Fra 1870-årene av komponerte han mange melodier til Grundtvigs tekster for sangbøkene for folkehøyskolen.

Forfatterne skriver:

I forhold til mange av de gjengse melodiene – ofte hentet fra syngespill og revyviser – som var i bruk til den enorme mengden Grundtvig-tekster som nærmest oversvømmet danske sangsamlinger fra 1830-tallet og utover, bidro Lindemans melodier med en ny, frisk verdighet som føltes vesentlig riktigere til Grundtvigs tekster.

Innenfor kirkesangen fikk Lindeman etter hvert en solid posisjon. Tilknytningen til Grundvig og folkehøyskolebevegelsen gjorde at det tok litt tid å få den høykirkelige anerkjennelsen, men den kom. I danske koralbøker var han representert med mange melodier, og han var den eneste komponisten som ikke var dansk.
Forfatterne skriver:

I lys av Ludvig Mathias Lindemans enestående stilling i dansk kirkesang som den eneste ikke-danske 1800-tallskomponist ville det være nærliggende å tro at han selv bidro sterkt til å få et fotfeste, og ikke minst gjorde anstrengelser til å befeste sin posisjon, i danske koralbøker. De foreløpig sparsomme kildene som kan kaste lys over dette, bærer tvert imot bud om det motsatte. Initiativene kom fra dansk hold, og bortsett fra noen av de tidligste salmetonene, var det nok først og fremst hans melodier til Grundtvigs bibelhistoriske sanger og krønikerim som var innfallsporten til også de mer høykirkelige salmetonesamlingene.

Elin

Ei vise av Landstad

Her på visearkivet har vi mest å gjøre med Magnus Brostrup Landstad som innsamler av middelalderballader og andre folkeviser, utgitt i Norske Folkeviser 1853. Salmene hans er også godt kjent gjennom Landstads reviderte salmebok.
Men han skrev også andre viser. I 1879 ga han ut samlingen Sange og Digte af forskjellige Slags, mest fra gamle Dage. Her finner vi visa "Stakkars gutt", som begynner:

Jeg er en fattig, liten dreng
har intet hus og ingen seng.
Min moder lagde seg til ro
hun ville helst i graven bo. 

Jeg samlet gamle viser på 1970-tallet, og flere sang denne sangen for meg. Da fortalte de gjerne at de kjente visa fra leseboka. Jeg fant den i ABC for skole og hjem ved Elling Holst og Anna Rogstad. Min utgave av leseboka er fra 1906, men den ble utgitt første gang i 1894. Det er vel sannsynlig at visa har vært med helt fra starten. Landstads tekst er på hele 20 vers, men i leseboka er det bare ni, og forfatter er ikke oppgitt. Her er visa flettet inn i fortellingen "Da jeg var liden" av Elling Holst. Han var alvorlig syk da han var barn, og mora satt ved senga og sang denne visa. I leseboka gjenfortelles første vers før teksten fortsetter. Her er noen av versene:

Her gaar jeg nu for hver mands dør,
Gud ved, at jeg det nødig gjør.
Jeg ser saa mange glade smaa,
de gir mig mad og lar mig gaa. 

En stille sommer-aftenstund
jeg kom forbi en vakker lund.
Der stod et hus saa pent og net
og jeg var sulten, tørst og træt.

Da hørte jeg saa sød en klang.
I skolehuset smaabarn sang.
Jeg siger det for vist og sandt,
mit hjerte slog, min taare randt.

De sang om Gud i himmerig
og takked ham saa hjertelig.
De bad for alle, fjern og nær,
og mest for den, som fattig er.

Jeg hulked høit og bad de smaa
at jeg iblandt dem maatte gaa
og høre om den gode Gud,
og lære om hans milde bud.

Da tog mig læreren i haand
og trøsted mig med kjærlig aand.
Saa kom en liden pige frem
og bad mig følge med sig hjem.

"Jeg far skal be' saa pent for dig,
saa tar han dig vist ind til sig."
Hun klapped' mig og lagde til:
"Graat ikke mer, saa er du snild!"

Du kan skjønne, saa snild liden pige havde en snild far ogsaa. Han tog den vesle fattige gutten til sig, og saa var alting godt.

Og går vi til Landstads originaltekst, skjer selvfølgelig det. Gud hadde sendt mannen en drøm om natta, så gutten fikk det godt til slutt.

Elin

Marslanding og romfartsviser

I dag landet roveren Curiosity på Mars. Det er selvsagt NASA som står bak oppskytingen, og Curiosity har vært på vei i verdensrommet siden 26. november 2011. Hensikten med ekspedisjonen denne gangen er bl.a. å finne ut mer om hvordan planeten utviklet seg og hva som skjedde med vannet som en gang var der. (Se forskning.no)
Vi kan vel si at vi har en liten del av æren for dette, vi også. Curiosity ble nemlig testet på Svalbard.

I dagens anledning har jeg funnet fram til noen gamle viser om temaet.
Den eldste er skrevet av Per Kvist,  og utgitt 1920 i heftet 16 Cabaretviser. Dette er viser skrevet i 1919 og 1920 for Chat Noir. Der har han ei vise med tittel "Gnistinterview med Mars via Rundemanden". Rundemanen er ett av fjellene rundt Bergen, og her lå senderen for Bergen Radio på 1920-tallet. I visa sender Per Kvist et telegram til presidenten på Mars:

Tik - tak sa telegrafen og straks saa fik jeg svar.
Jeg fik svar, at nu var, vor forbindelse blit klar. 
Jeg ønsker at faa gnistre med planetens præsident.
Præsident, bare vent, nu blir telegrammet sendt.

Per Kvist spør hva presidenten synes om jorden, og her er det ikke mange godord å få! På Mars er det fred og harmoni, men på jorda er det bare bråk og krangling:

De kalder dere "men'sker" og er saa stolt av de',
stolt av de', jeg maa le, kan jo aldrig holde fre',
de slaas saa filler fyker og ingen ved om hva'.
Vet De hva? Si'r De ja, ja da skrøner De nok bra.

I radioen i 1931 sang søskenparet Gerd og Otto en langt muntrere sang om vår nærmeste nabo i verdensrommet; månen. Visa "Et luftslott på månen" ble spilt inn på plate i 1934 og ble en stor suksess.
På månen skal de ha et slott "med en stjerne til lys i hver sal". Herfra kan de dra på reiser til andre planeter:

Ja, på månen der skal vi bo,
men likevel av og til vi to
skal på tur mellom stjernene dra.
Stjernen Venus den ligger nær,
sommervilla vi bygger der
og et lysthus på Mars skal vi ha.

I 1958 var erobringen av verdensrommet begynt, og Unni Bernhoft sang Finn Bøs vise "Stewardessen fra Venus" på Centralteateret.

På Venus i "De flyvende tallerkeners ekspress",
som kalles V.T.S.
der er jeg stewardess.
Vi flyr i trykkabin med tusen atmosfærers press,
og førsteklasses service kan vi gi Dem!
Jeg kom direkte hit fra Venus med en passasjer,
en jordisk kavalér,
vi brukte tre kvarter.
Men sant og si så skulle jeg med glede brukt litt mer,
for fyren hadde charme, det skal jeg si dem!

Men elskoven hadde sin virkning på romfartøyet, som skjente både hit og dit:

Vi bulka fire ganger, siste gang mot Sputnik 3,
ög måtte taues med
til Saturn, hvor vi ble
elskverdig tatt imot av Norges flyve-attaché

Men de kom seg videre.

Folk sto i kø og svingte med hatten
helt ifra Mars til Melkeveien 18!
Men det var vrient å navigere,
etern var full av bikkjer med mere!
Rett foran Neptun møtte vi Laika,
pudler og mopser fløy der og haika! 

(Hele teksten står i boka I Tigerstadens jungel, Oslo 1961).

Fantasien har ikke satt grenser for hva som kan fortelles i viseform om slike utenomjordiske aktiviteter. Hvis du isteden vil se hvordan Mars-landingen virkelig foregikk denne gangen, er NASAs nettsider det rette stedet, men her får du ikke med deg stewardess!

Elin