Visa om Nittedalsmordet

De typiske skillingsvisene var viser om aktuelle hendelser. Visetrykkene kunne kjøpes i spesielle utsalg, på markeder eller av omreisende selgere. Hadde det skjedd en ulykke, mord eller annen tragedie, var det ikke lenge før ei vise om hendelsen var i salg. Og viseforfatteren pyntet gjerne på med ekstra detaljer og spekulasjoner.
Et godt eksempel på ei slik vise, er visa om Nittedalsmordet med undertittel: "Ny interesant vise om de to elskendes grufulde mord i Nittedalen og den mystiske morder, som endnu har undgaaet opdagelse."

Den 20. september 1920 kunne man lese i Aftenposten at det var funnet "en rød Opelbil stående i veikanten". I bilen satt sjåfør Pedersen og "en ung dame", begge var skutt gjennom hodet. Den unge damen var sjåførens forlovede. Sjåførens lommebok og klokke var borte, og akkurat denne dagen hadde Pedersen 6000 kroner på seg, en meget stor sum på den tiden.

Her har visedikteren funnet stoff både til å skildre det man visste fra avisene og til å utbrodere og fantasere. Det triste høstværet lager en ekstra tragisk ramme rundt historien:

Mot Grønland en høstkveld en bil suste ud
Med Valdemar Pedersen kjæk.
Han kom for at træffe sin vordende brud,
Marit saa vakker og spræk.
Han holdt ved Olympen og gik ind i salen,
Sa: "Marit, jeg reiser til Hakedalen,
Saa faar du mig undskylde nu for ikveld,
Imorgen er søndag, da møtes vi vel."

Men Marit vil være med, selv om Valdemar protesterer (legg merke til rimet!):

"Ak ven min, det maa du opgi," sa chaufføren,
"For ute det regner og blaaser som Søren."

Marit blir med, de henter han som hadde bestilt bil, og turen går nordover. Og her begynner visedikteren virkelig å vise seg som både synsk og tankeleser:

Og bilen den bruste ivei som en vind,
Forut sat det elskende par
Og bakut sat skurken skuffet i sind.
En strek ham i regningen var
At Marit paa ferden med skulde drage,
Usett han vilde ta Valdemar avdage
Og siden skjøn Marit til hustru at faa,
Men nu syntes planen at gaa rent istaa.

Bilen fortsetter "i susende fart" med Valdemar "kjæk i sydvest" ved rattet. Da de nærmer seg Hakadal, skjer det:

Da den fremmede mand sin revolver fremdrog
Og det hørtes et drønnende knald.
Tilbake sank Valdemar skutt i bakhodet.
Marit skrek op mens flommede blodet,
Saa blev hun selv udi tinningen skutt,
Det hele sto paa i kun et minut.

Morderen plyndrer sjåføren og setter på sprang "Mens uveiret tonet sin triste dødssang."

Og visa slutter slik:

Sidst i november blev anholdt en mand,
I ham alle morderen saa,
Men da han sit alibi bevise kan
Som uskyldig betraktes han maa.
Den morders opdagelse endnu vi haaber,
De elskendes blod imot himmelen raaber
Gjengjældelse for hin grufulde nat.
Deres jordiske lykke den endte saa brat.


11. mars 1921 ble den 19-årige Rolf Tollefsen fengslet for mordet. Han hadde ikke alibi, og gikk bestandig med revolver på seg. Han tilsto aldri, men ble dømt bl.a. fordi han hadde Pedersens klokke og hadde strødd om seg med penger, ifølge vitner.
Dommen ble livsvarig fengsel.

(Hele viseteksten ligger på visearkivets nettsider).
Elin

Ja. Vi har ingen bananer

Første juli 1923 hadde Ernst Rolf premiere på revyen Fra Karl Johan til Lykkeland på Casino. Det var en utstyrsrevy som det gikk frasagn om lenge. Blant annet besto scenedekorasjonene av et kjempestort basseng med 18 000 liter vann. Her boltret badenymfer seg, og Ernst Rolf stupte også uti i kjole og hvitt!
I denne revyen presenterte han visa "Ja. Vi har ingen bananer", en oversettelse av den engelske "Yes, we have no bananas", som var svært populær på den tida. Men han fikk uforutsette problemer med rettighetene. Den 20. november 1923 kunne Aftenposten fortelle:

Både Ernst Rolf og Bernau har ment at de har eneretten i Norge til melodien "Yes, we have no bananas", og Bernau har forlangt 3000 kroner av Rolf i erstatning for rovet. Imidlertid viser det seg at Rolf har kjøpt visen av det riktge selskapet i New York, mens Bernau har kjøpt den i England, og der hadde de ikke rett til å selge den til Norge. Rolf har altså fått bananene, og Bernau kan med oppriktig vemod synge: "Yes, we have no bananas". Men rett til melodien har han altså ikke.

Elin

Astrid, mi Astrid

Horats, portretert av Giacomo Di Chirico

«Astrid, mi Astrid», også kalla «Sveinung og Astrid», er ei vise mange kjenner. Den har stått – og står framleis – i mange visebøker, og har vore sungen både titt og ofte. Ein vakker melodi har den også, ein folketone oppskriven av Lindeman. «Astrid, mi Astrid» er ein såkalla vekselsong, der ein gut og ei jente syng til kvarandre skiftevis. Guten, som altså heiter Sveinung, byrjar:

Astrid, mi Astrid, som eine heldt tå meg,
den tid du var meg så inderleg god!
Den tid du gret kvar ein gong eg gjekk frå deg,
som var kvar laurdagskveld, minst du det no?
Då var eg bygdis den sælaste gut,
inkje eg bytte med prest eller fut.

Det kjem sjølvsagt forviklingar til, men ikkje verre enn at dei ser ut til å løyse seg i siste strofe, for da syng Astrid:

Venar’ enn soli som glar bakom fjellet
det er han Torgrim, kan eg seia deg.
Og du er argar’ enn villaste trollet,
falskar’ enn skumet på vatnet mot meg.
Men eg er lik’vel di trugnaste møy,
berre med deg vil eg leva og døy.

Det var vestfoldingen Hans Hanson (1777-1837), fødd i Larvik, som skreiv om Astrid. Han dreiv ei tid som tømmeroppkjøpar i Øvre Telemark og lærde seg målføret, som han sette pris på. Hanson skriv godt på telemål. Grammatikk-interesserte kan merke seg den originale og elegante genitiven i første strofe, femte linje: ‘bygdis den sælaste gut’. Visa vart trykt i årsskriftet Nor (1816), og same år gav han ut ei eiga visesamling. Hansons viser og dikt på bygdemål vart populære, og nokre kom derfor med i Jørgen Moes folkevisesamling (1840).

Original dikting er likevel «Astrid, mi Astrid» ikkje, men ei omsetjing av den romerske diktaren Horats’ ode til Lydia (III/9). Horats har vore ein omtykt diktar gjennom tidene og mange har omsett han, både før og etter Hanson. Her er Johannes Gjerdåkers versjon av «Til Lydia», første strofe:

Då du, Lydia, heldt meg kjær,
den tid du ikkje lét andre armen slå
rundt om den kvite halsen din,
Persarkongen var då ikkje så sæl som eg.

Olav

50 år siden "Love Me Do"

På dagen i dag er det 50 år siden The Beatles ga ut singelen "Love Me Do". På YouTube ligger det flere klipp med denne, som kan være verdt å se på. Det er alltid rart å se gamle klipp med disse "langhåra" gutta som foreldregenerasjonen syntes var så fryktelige....
At denne gruppa skulle prege pop-musikken i så mange år, var det vel ingen som tenkte den gang.

I norsk visetradisjon satte også Beatles spor. Flere av sangene kom inn i skolesangbøker og visesamlinger, og sangene var godtatt både blant gammel og ung. Og visegruppa Ballade (med Birgitte Grimstad, Åse Kleveland, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) gjorde stor suksess med sin norske tekst til "Hey Jude", som på norsk ble til "Hei Knut!"
Denne og flere av gruppas innspillinger liggerpå YouTube.

Elin