Visearkivaren

Landstads Norske Folkeviser

2012-01-25T11:12:00.009+01:00

På Norsk visearkiv er vi opptatt med ballader om dagen, som leserne av bloggen vil ha sett av de nyeste innleggene. Og her føyer vi oss inn som siste ledd i en lang utgiverliste som begynte på 1800-tallet da samlerne reiste rundt på gårder og i husmannsstuer og fikk folk til å synge for seg.

I arkivene ligger oppskriftene etter disse samlerne. Mange av dem er verken tilgjengelige på nett eller i bokform. De fleste er fra midten av 1800-tallet. Da sto det nasjonale i sentrum for mye av oppmerksomheten, og man begynte å interessere seg for å ta vare på gammel tradisjon. Bøndene og bondekulturen ble sett på som det norskeste av det norske, og det gjaldt å dokumentere det som fremdeles levde i muntlig tradisjon. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr på Østlandet, mens folkevisene for det meste ble samlet inn i Telemark.

Blant de tidligste samlerne var Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Olea Crøger fikk ikke utgitt visene under eget navn i sin levetid, men mange av visene i Landstads Norske Folkeviser er det hun som har samlet inn. I forordet til viseboka skriver Landstad om arbeidet med folkevisene: "... at Foretagendet for mig havde sine store Vanskeligheder, som det ogsaa har været forbundet med ikke lidet Arbeide; men opfordret og understøttet af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen, har jeg gjort et Forsøg, hvis Resultat herved fremlægges."

Norske Folkeviser er den første større samlingen av tradisjonelle ballader, folkeviser og stev som er utgitt i Norge. Meloditillegget er ved Ludvig Mathias Lindeman, som nedtegnet melodier til balladene.
Fra høsten 1852 begynte dette verket å komme ut i hefter, og det ble fullført i 1853. Verket er på 942 sider, og av disse utgjør notene 50. I samtida ble det ikke noen salgssuksess, men ettertida har visst å verdsette denne boka. I 1968 kom den i faksimileutgave.

Elin

Ny bok om balladesongarar

2012-01-19T11:07:00.000+01:00

Før jul var boka "Vil du meg lyde" Balladsångare i Telemark på 1800-talet
klar, men sjølve lanseringa skjedde no i januar i Bø. Boka er utgjeve som Norsk visearkivs publikasjon nr. 4 og som publikasjon frå Svenskt visarkiv.

Det var professor Bengt Jonsson som i si tid samla inn materiale om balladesongarar i Telemark, men han døydde før manuskriptet var klart til publisering. Professor Olav Solberg tok over arbeidet og har gjort ein stor innsats for å få boka ferdig. I tillegg til å redigere manuskriptet har han skrive ei grundig innleiing om mellomalderballadar.

Da folkeminnesamlarane kom til Telemark på 1800-talet, vart dei slegne av den rike vise- og songtradisjonen. Dei gamle mellomaldervisene – balladane – var framleis i hevd i telemarksbygdene, sjølv om tradisjonen var på hell. Men det var så som så med interessa for songarane. Så var dei da også fattige husmannsfolk, for det meste. Og samlarane hadde dårleg tid og brydde seg sjeldan om å spørje songarane ut om livet deira og om tradisjonen dei bar fram.

På denne bakgrunnen er "Vil du meg lyde" eit eineståande verk. Boka inneheld livsskildringar av om lag 450 balladesongarar frå Telemark på 1800-talet: storsongarar med eit omfattande og imponerande balladerepertoar, såvel som meir ordinære tradisjonsberarar. Dei levde i ei brytningstid der gammalt stod mot nytt; eksempelvis emigrerte Maren Olsdotter Ramskeid (f. 1817) til Amerika i 1852 – Maren var den som song den beste forma av Draumkvedet for Landstad.

Boka er eit grunnlagsarbeid for repertoarstudiar av den norske balladen og av tradisjonsutviklinga på 1800-talet. Den set songarane i sentrum og dokumenterer kva rolle slektstradisjon og geografiske tilhøve spela. Vidare er boka eit viktig bidrag til slekts- og lokalhistorie, og den er interessant og underhaldande! Boka er illustrert med eldre og nye foto.

Boka er utgitt på Novus forlag, desember 2011 og kan bestilles her.

Medforfattaren Olav Solberg fortel om boka på sleppet i Telemark i Januar.

Liv

Paal sine Høno

2012-01-15T16:49:00.005+01:00

I år er det 200 år siden eventyrsamleren og forfatteren
Peter Chr. Asbjørnsen ble født. Asbjørnsen er først og fremst kjent for sine eventyr og sagn, men innimellom finner vi også en og annen vise i fortellingene hans. I ”Anden samling” av Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1848 finner vi for eksempel en tidlig nedtegnelse av den kjente folkevisen ”Pål sine høner” – eller ”Paal sine Høno” som Asbjørnsen skriver:

Paal sine Høno paa Haugein udslæpte;
Hønun saa let over Haugein sprang.
Paal paa Hønun kunde fornemme,
At Ræven va ute mæ Rompa saa lang.
Kluk, Kluk, Kluk, – sa Høna paa Haugje, –
Paal hain flaug aa vrængte mæ Augae:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Paal hain gjek se lit længer paa Haugje,
Fæk hain sjaa Ræven laag paa Høna aa gnog, –
Paal hain tok se ein Stein uti Nævé,
Dugle hain da te Ræven slog.
Ræven flaug saa Rompa has rista; –
Paal hain gret for Høna, hain mista:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Ha e naa Næb aa ha e saa Kløer,
Aa viste bære, kaar Rævain laag,
Skul’ e døm baade rispe aa klore
Framma te Nakjin aa bak over Laar.
Skam faa aille Rævain raue, –
Gu’ gje, at døm aille va daue!
Saa skull’ e kommaa heim aat ‘n Mor.

Inkje kain o værpe aa inkje kain o gaalaa,
Inkje kain o krupe, aa inkje kain o gaa.
E fæ gaa me aat Kvein aa maalaa
Aa faa att Mjøle, e forliste i Gjaar.
Men Skjit, sa ‘n Paal, e æ inkje bange;
Kjæften aa Mote ha hjulpe saa Mange; –
Naa tør e nok kommaa heim aat ‘n Mor.

Visen synges av gudbrandsdølen Hans i ”Høifjeldsbilleder I. En Søndagskveld til Sæters”. Handlingen i fortellingen er lagt til en sæter på Høvringen og sangen er gjengitt på gudbrandsdalsdialekt.

Det står i fortellingen at visen ble sunget ”med klangfuld Bas til en eiendommelig Melodi”, sannsynligvis en annen melodi enn den som vanligvis synges i dag. Hør en moderne versjon av Arve Moen Bergset her.

Du kan lese hele fortellingen ”En Søndagskveld til Sæters” og mer om Asbjørnsen på bokselskap.no.

Ellen

Historiske blogger

2012-01-12T08:59:00.004+01:00

Er du interessert i historie, arkiv og muesum, kan du finne mye på nettet. Blant bloggene fant vi historieblogg.no. Det som er spesielt artig der, er at de har en liste de kaller historiske blogger. Her er det listet opp fem, og en av disse er Visearkivaren. Vi er i godt selskap med blogger som handler om alt fra arkeologi til mote.
På historieblogg.no er det mange interessante artikler om historiske emner, skrevet av eksperter på hvert sitt område. Anbefales!
Elin

Det snør, det snør

2012-01-10T11:02:00.002+01:00

I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født, og det skal markeres på forskjellig måte gjennom hele året. Hos visearkivarene begynner vi Egner-året med første vers av Ole Brumms sang "Det snør, det snør".

Det snør, det snør,
tiddeli bom.
Det er det det gjør,
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddeli bom
og tuttemei tu.

Til tross for Disneys Ole Brumm-uttrykk, er det Ernest H. Shepards tegninger og Egners norske tekst som er de riktige for mange av oss.
Thorbjørn Egner ga A.A. Milnes bjørn en stor tilhengerskare gjennom Barnetimen for de minste, og i 1952 kom den første boka i hans oversettelse ut. Egner gjorde stoffet til sitt og skrev små sanger som ble lagt inn i fortellingene. I 1955 kom Ole Brumm og vennene hans, og her er det vi finner visa om snøen i første kapittel.

Ole Brumm er på vei til Nasse Nøff, og da begynner denne sangen å summe i hodet hans. Han prøver å lære bort sangen til Nasse Nøff, men det er ikke så lett:

"Det snør, det snør, tiddeli bom.."
"Tiddeli - hva for noe," spurte Nøff.
"Bom," sa Brumm. "Det er der for at sangen skal bli god å synge. - Det er det det gjør, tiddeli bom.."
"Jeg syns nettopp du sa snør," sa Nasse Nøff.
"Jamen, det var før," sa Ole Brumm.
"Før tiddeli bommet?" spurte Nøff.
"Nøff," sa Brumm, "det var et annet tiddelibom."

Selv om Nasse Nøff hadde problemer med teksten, tror jeg de fleste norske barn kan sangen, og synger den med stor begeistring når de første snøfillene begynner å dale.

Elin

Akevise

2012-01-05T10:05:00.003+01:00

Jeg fortsetter litt med Margrethe Munthe, denne gang med den mer kjente "Akevise". Denne har nok mange sunget med liv og lyst til melodien "Ritsj, ratsj, filibombombom". Da jeg var liten lurte jeg på hva lauparsko var, men fant ut at det var det vi kalte beksømstøvler i min barndom. Nå er også denne betegnelsen en saga blott, men visa er ikke gått ut på dato!
Teksten er hentet fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag (1942) og illustrasjonen er fra et gammelt julekort.

Akevise

Kom, kom, skal jeg si deg no!
Nei, nå kan du tro,
nå er bakken god!
Kom, ta på deg lauparsko,
skal vi springe begge to.
Du store min,
du er da ingen frossenpinn,
og redd litt vind
og kulde på ditt kinn?
Snøen er så hvit og vakker,
glatt og blank i alle bakker,
sola skinner, jo jeg takker,
fram med kjelken din.

Kom, kom, la oss bare gå,
la meg ikke stå
her og vente så!
Å du, når jeg tenker på
all den moro vi skal få!
Nå tar vi fatt.
Om bakken er litt lei og bratt,
så husk på at
tilbake går det glatt.
Ja, jeg tenker vi skal kjenne
våre kjelker, de kan renne!
En så god som din og denne
har vel ingen hatt.

Elin

Margrethe Munthes "Skivise"

2012-01-02T09:14:00.007+01:00

Med en snøfattig start på det nye året kan det være hyggelig å mimre litt om snø, kulde og barn på ski. Og da tyr vi til Margrethe Munthe. Hun har skrevet mange sanger om glade barn i vinterlek. Denne skivisa er ikke av de mest kjente, men har dere lyst til å prøve å synge den, går den på melodien til "Mot i brystet". Illustrasjonen og teksten er fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag 1942. Og her er ei tidsriktig jente i skjørt og uten staver først i sporet! Illustrasjonen er av Olav Engebrigtsen.

Skivise

Nisten finn og sekken bind,
spenn hurtig på deg skien.
Hvem vil være inne slik en deilig dag?
Sola skinner, tåka svinner
opp igjennom lien,
snøen ligger løs og lett i lune lag.
Se, hvor granens gren
lyser hvit og pen!
Opp mot skogen nå på rappe ben!
Fram vi stryker, inn vi smyger, snøen om oss fyker,
himlen lyser over oss så blå og ren.

Så du bare? Tenk der var det
sannelig en hare.
Borte ble den, sprang av sted så fort den vant.
Og der sitter en og titter
ned med øyne klare -
ekorn opp i grana - og se der, minsant,
der er fuglespor
av en riktig stor,
og hvem vet hva borti berget bor.
Grana bukker dypt og sukker, bekken ler og klukker.
Skogen gjemmer mere rart enn noen tror.

Av med sekken her ved bekken!
Vi vil ha litt niste.
Før vi vender skien vil vi ha en stans.
Brød og kaker, allting smaker;
det var det jeg visste,
rypesekken tømte vi, og det med glans.
Finn nå fram din vått,
dra ned lua godt,
husk de gode råd du titt har fått:
Kneet bøye, sikte nøye, ha et våkent øye.
Hei hurra, nå setter vi av sted så smått.

Elin

God jul!

2011-12-24T12:00:00.001+01:00

Vi ønsker alle som følger oss på blogg og Facebook en riktig god jul!

Hilsen visearkivarene

Det lyser i stille grender

2011-12-23T10:49:00.000+01:00

En av våre kjæreste julesanger er "Det lyser i stille grender" med tekst av Jakob Sande og melodi av Lars Søraas d.y. Det var lenge usikkert når visa ble skrevet, forteller Terje Aarset i boka Den nynorske songskatten. Men med tålmodig granskningsarbeid har han klart å finne det ut.

Teksten
Diktet (uten melodi) ble skrevet på oppfordring fra redaktøren av bladet Jul i Sunnfjord , og trykt i 1931. Her har det tittelen "Julekveld" (se faksimile).
Originalversjonen har fem vers og slutter med:

Songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt,
um barnet, Guds son og sonar
som myrkret for evig batt.

Dette siste verset tok Sande bort da sangen skulle inn i sangbøker og lesebøker i slutten av 1940-åra. Han syntes ikke det holdt mål litterært, og det er versjonen med fire vers i Lars Søraas sangbok fra 1948 som er den Sande gikk god for.

Det var lenge usikkert om Sande hadde skrevet det femte verset som var fjernet i sangbøkene. Men da dette var fastslått og det skulle utgis ny salmebok i 1985 ble verset tatt inn igjen til tross for protester fra familien til Jakob Sande. Salmebok-komiteen hadde også gjort endringer i teksten. Da var "og sonar" endret til "vår sonar" og "myrkret" erstattet med "døden". Men komiteen rettet også opp en feil som hadde kommet inn ganske tidlig og fulgt med i ulike utgaver. I tredje verset står det "men englane song der ute". Det var blitt til "med engane song", men ble nå rettet tilbake til originalen.

Melodien
I Sunnfjord ble sangen tidlig brukt som julesang. I Gula Tidend sto "Julekveld" på trykk i 1934 med melodi av Lars Stubhaug.
I 1948 kom Lars Søraas d.y. med en ny utgave av Songboka for skule og heim. Da ba han Sande om lov til å trykke sin egen melodi til diktet, som fremdeles ble kalt "Julekveld". Denne hadde han skrevet i 1944, og det var den eneste melodien han komponerte.
Søraas tok ikke med melodien i bokmålsutgaven av sangboka før i 1958, og samme året kom den på trykk i Thorbjørn Egners lesebok.
(Kilde: Terje Aarset: Den nynorske songskatten. Fagbokforlaget 2009).

Elin

Julekveld i skogen

2011-12-22T13:05:00.000+01:00

Julekveld i skogen er blitt kalt Norges verste julesang, men jeg kan godt tenke meg at den er en av våre mest populære julesanger.
Den ble skrevet av Astow Ericson i 1963 til et populært radioprogram ”Søndagsposten” som Otto Nielsen redigerte. Astow Ericson sa selv at han hadde ryddet på loftet og funnet 48 julehefter, og visa ble diktet som en fellesnevner for de historiene som fantes i heftene.

Otto Nielsen ble begeistret og satte straks melodi til, men det siste verset gjorde ham betenkt. det lød nemlig slik:

Stillhet senket seg i stuen brutt av julerap og –stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk.

Vi kainn itj la dein gamle dama ligg å drækk sæ foill på julaften sa Otto, og så ble dette halve verset strøket. Noen år senere angret Otto seg og så ble den originale formen sendt i radio.

Astow Ericson var en språkmektig mann. Han oversatte selv sangen både til svensk, dansk (Juleaften i skoven), engelsk (Christmas in the Forest) og på en våt vårdag i 2002 laget han også en nynorsk oversettelse!

På samme melodi diktet han i 1982 Julekveld i bushen – et nostalgisk julekvad fra den tid forfatteren bedrev u-virksomhet på Det mørke fastland.

Velle

Tomasmesse og juleøl

2011-12-21T09:00:00.006+01:00

Fra katolsk tid var 21. desember minnedag for apostelen Tomas. I norsk etterreformatorisk tradisjon ble denne dagen en merkedag når det gjaldt ølbrygging og ble kalt Tomas brygger eller Tomas fulltønne. Illustrasjonen over er Willes gjengivelse av juledagene på en primstav i boka Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre-Tellemarken i Norge, 1786. Her vises Tomasmesse med ei tønne og julaften med et drikkehorn.
Det var viktig å brygge godt øl til jul, og hele prosessen måtte starte så tidlig at ølet ble ferdig til jul. Tomasmesse-dagen foregikk den såkalte "oppskoka". Da helte de ølet på kagger og ba inn naboer og venner for å smake på det.

Drikkeviser til ølets pris finnes det mange av. I et eldre, udatert hefte med tittelen Øl-visene, utgitt av Oslo-bryggeriene Frydenlunds, Ringnes og Schous, står denne som forteller litt om hele bryggeprosessen. Melodi: "Astri, mi Astri".

Husker du akre som bølget i solbrann;
Nikkende byggaks i solefalls glød?
Å, hvilket syn for den tørstige nordmann,
tanken det gav ham: nu har det ei nød.
:/: Brygget vil gi oss det prektigste malt,
tørsten er bra nok, men ølet er alt. :/:

Husker du humlen som strakk sine ranker,
søkende op mot det lysende hvelv?
Sikkert jeg vet, da gikk straks dine tanker
mot hvad vel humlen betød for dig selv.
:/: Kvellsol kan nok farve humlen så rød,
humlen i ølet gir ølet dets glød. :/:

Skummet som perler i fulle pokaler,
ligger som lokk over gudenes drikk.
Ølet som styrker oss, kveger og svaler,
lesker den tørst vi av guderne fikk.
:/: Drikk da for tørsten, for humle, for bygg.
Drikk ut for ølet, det herligste brygg. :/:

Elin

Gutten som julenissen glemte

2011-12-19T09:00:00.000+01:00

I visearkivets store beholdning av noter fant jeg denne triste visa. Bare illustrasjonen på notetrykket viser at her er det sorg og bedrøvelse, nærmest en parallell til den lille piken med svovelstikkene! En gutt står og gråter utenfor et vindu der nissen gleder andre barn med julegaver:

Han er gutten som julenissen glemte.
En tromme var alt han ønsket seg.
Han venter med øyne litt forskremte,
men nissen har gått en annen veg.

Han ser inn på barna som koser seg med godteri og leker de har fått av nissen. Men han er glemt...

Han går videre bort fra alle andre
og stryker en tåre fra sitt kinn.
Alene i verden må han vandre
mens klokkene ringer julen inn.

Dette var et utdrag av visa. Og det blir ikke bra til slutt heller. Her er det like bedrøvelig fra begynnelsen til slutten. Kanskje det er noe av grunnen til at visa har blitt borte fra julesangrepertoaret?

Teksten er skrevet av Arne Bendiksen og melodien av Kurt Foss og Reidar Bøe. De sang den også inn på plate, og hvis noen har lyst til å høre denne innspillingen, finnes den på CD-en Radiofantomene 2 "Den tar vi omigjen".

Elin

Brorsons julesalmer

2011-12-15T10:49:00.008+01:00

Noen av de mest brukte og best likte julesalmene våre er skrevet av dansken Hans Adolph Brorson (1694-1764). Brorson opplevde mange tragedier i livet, men likevel er salmene hans fylt av glede og tro.

Faren hans var prest, og han døde da Hans Adolph var ganske liten. Både han og de to eldre brødrene begynte å studere teologi. Men mens brødrene greide seg bra, endte Hans Adolph med å bli utvist på grunn av festing. På denne tida hadde pietismen fått fotfeste og alt som smakte av verdslige gleder var synd.

Hans Adolph begynte som huslærer hos en onkel. Men etter at han hadde opplevd flere dødsfall i familien samt en stormflo med store ødeleggelser, ble han omvendt og fullførte presteutdannelsen. Han forlovet seg med sin 16 år gamle kusine, og de fikk etter hvert 16 barn. Bare seks vokste opp.

I 1729 flyttet Brorson til Tønder hvor han ble hjelpeprest, og tre år etter ga han ut et hefte med ti julesanger med tittelen: Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og Christen-Sjæle, især siin elskelige Meenighed til Opmuntring og forestaaende glædelige Jule-Fest. Eenfoldig og i Hast sammenskrevne af H.A.B. I heftet finner vi blant annet Mitt hjerte alltid vanker", "I denne søte juletid" og "Her kommer dine arme smaa".

På Brorsons tid var det vanlig med julekrybber i hjemmene, det var jo før juletreet kom på moten. Og samlingen rundt julekrybben var sentral hos ham, som det står i første vers av "Mitt hjerte alltid vanker":

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

Her i Norge fikk Brorsons salmer stor utbredelse, særlig på grunn av Hans Nielsen Hauge. Og i Landstads første salmebok er det med 126 Brorson-salmer.
(Kilde: Oddgeir Bruaset: Det var midt i julenatt. Genesis, Oslo 2000)

Elin

Fra fjord og fjære

2011-12-15T09:00:00.000+01:00

De fleste julesalmene våre har kommet til oss utenfra, gjerne fra Tyskland. Men det finnes noen med norsk opprinnelse også, og en av dem er Landstads "Fra fjord og fjære", her i opprinnelig versjon med seks vers:

Fra fjord og fjære
fra fjell og dyben dal
et "Ære være"!
idag gjenlyde skal.
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er idag oss født.
Nu er vi kårne,
nu er vi frelst av nød!

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle,
av kvinner og av menn!
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best,
hos hver som greder,
Vår Herre selv vær gjest!

Guds store under!
Vi har hans engler hyst,
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja la kun høres
Guds barns halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nu skal vi føres
med ham til himlen glad.

I Krybben smiler
Gudsbarnets nådeskinn
mot hver som iler
med hyrder til ham inn.
Ved krybben nede -
hvor bliver sjelen full
av bønn å bede,
av myrra og av gull,
der er det glede,
Gud er oss hjertens hull.

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård,
la isen briste,
gi varme snart og vår,
la ingen miste
hva godt din fødsel spår!

Her ute kulde
er nu og dypen sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens pol;
når all ting endes,
vi der skal holde jul.

Dennen teksten til Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) ble først trykt i hans bok Jule-Salmer 1856. Lundes sang & salmeleksikon karakteriserer dette som en særnorsk julesalme "med julen i sin ramme av huset, hjemmet, kirken, landet, og julestemningen fra 1850-årene".

M.B. Landstad er kjent for to store verk; Norske Folkeviser fra 1853 og Norsk Salmebok, som var i bruk i kirken fra 1869 til 1985 i stadig reviderte utgaver. I tillegg skrev han andre viser og samlet sagn og tradisjonsstoff i Telemark.

Den opprinnelige melodien til "Fra fjord og fjære" er fra 1801 og komponert av Hardenack Otto Conrad Zinck. Trond Kverno har skrevet en ny melodi til salmen.

Elin

Lussi-natti lange

2011-12-13T09:00:00.004+01:00

Den 13. desember var ikke en hyggelig lysfest i gamle dager. I det førindustrielle bondesamfunnet regnet man 13. desember som vintersolverv, og dette var den lengste og mørkeste natta i hele året. Denne natta måtte dyra få ekstra mat, og det het seg også at de kunne snakke med hverandre.

Nå var all slags trollpakk på ferde, og det var særlig Lussi som var fryktet.
Mye av arbeidet før jul skulle være ferdig til den 13. desember, og Lussi straffet den som ikke hadde gjort det man skulle. Tradisjonen om Lussi finner vi særlig langs kysten, og i Mandal het det at hun ropte ned gjennom pipa: "Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eldar hava" (kilde: Olav Bø: Vår norske jul. Samlaget, Oslo 1970).

Med så mange farer luskende rundt husnovene var det klart at de måtte ha noen velsignelser og besvergelser på lur.

Lussi-natti lange -
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.
(Fra Reidun Horvei: Folkesongar i Hordaland. Samlaget, Oslo 1998).

Elin

Melodiutgave med norske middelalderballader

2011-12-09T10:18:00.001+01:00

På Norsk visearkiv bruker vi mye tid på middelalderballadene, og nå er vi glade for å kunne presentere første bind i en serie med ballademelodier. For første gang blir alle nedtegnede melodier presentert i bokform i en samlet, vitenskapelig utgave. Mange av melodiene har aldri blitt utgitt før. Når verket er sluttført med ytterligere tre bind, vil det inneholde rundt 1200 melodier og et register. Det er Astrid Nora Ressem som er redaktør for verket.

Melodiene har ofte kommet i skyggen av den store mengden innsamlede balladetekster, og de er aldri blitt utgitt i en samlet utgave før. Melodiene er nedtegnet over en periode på nesten 200 år, og dekker store deler av landet. Til hver note står det opplysning om sanger, samler, årstall og lokalitet.

Første bind, som foreligger nå, inneholder melodiene til de naturmytiske balladene, legendeballadene og de historiske balladene. Her finnes ”Horpa” (31 melodivarianter), ”Draumkvedet” (16 melodivarianter) og ”Falkvor Lommanson” (2 melodivarianter), for å nevne noen av de mest kjente.

Boka er utgitt av Norsk folkeminnelag/Aschehoug og kan kjøpes i bokhandel og på nettet, f.eks. her eller her.

Elin

Jan Eggum 60 år

2011-12-08T09:00:00.006+01:00

I dag fyller Jan Eggum 60 år.
I Bergens-området var han aktiv innenfor ulike musikksjangrer før han opptrådte på Visefestivalen i Haugesund i 1972 og ble kjent for et større publikum. Etter denne opptredenen fulgte et TV-program med egne viser og to år i London.

Han fikk platekontrakt i 1975, og den første plata het ganske enkelt Jan Eggum. De neste fem årene kom han med en ny plate hvert år.
Han skrev også sanger for andre, blant annet Wenche Myhre.

Fra han debuterte fikk han ord på seg for å være en melankolsk og litt innesluttet mann, og tekstene hans var ofte triste. Som "En natt forbi" eller "De skulle begrave en konge stor", en av de tidligste visene hans. Men i gruppa Gitarkameratene sammen med Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen fra 1988 fikk han vist publikum en annen og muntrere side. Selvironi har aldri vært mangelvare, og han spøker ofte med det melankolske bildet folk har av ham.

I 2005 redigerte han Norsk pop- og rockleksikon sammen med Bård Ose og Siren Steen.

Jan Eggum er aktiv på konsertfronten og samler fulle hus overalt. Han er en av våre mest brukte og best likte artister. Han har mottatt Spellemannprisen flere ganger og solgt til gullplate. I 1997 fikk han Prøysenprisen.
I jubileumsåret utgir han 60 nye viser fordelt på tre CD-er med fellestittelen Kjærlighet & Ærlighet.

Visearkivarene gratulerer!

Ledig stilling ved Norsk visearkiv

2011-12-06T09:25:00.008+01:00

Norsk visearkiv driver med formidling om og forskning på norske viser og norsk sangtradisjon. Samlingen består av bl.a. eldre folkeviser og litterære sanger, gamle slagere og revyviser, låttekster og vår samtids viser på plater, i bøker, skillingstrykk og manuskripter. Dessuten har vi et godt utvalg forsknings-litteratur. Norsk visearkivs oppgaver er: forskning og publisering, service og formidling, arkiv og innsamling.

Filolog, Prosjektstilling
Norsk visearkiv har i flere år arbeidet med utgivelse av tekster og melodier til norske middelalderballader. I høst fikk arkivet midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord for å gi ut 70 balladetyper som ikke tidligere har vært trykt, eller bare vært trykt i vanskelig tilgjengelige publikasjoner. Balladene blir etter hvert lagt ut på nettet i samarbeid med www.bokselskap.no.

Vi søker etter en prosjektmedarbeider med erfaring fra edisjonsfilologisk arbeid. Arbeidet vil bestå av innskriving av tekster og koding (tagging) for digital publisering, og korrekturlesing. Siden balladeoppskriftene er håndskrevet på 1800-tallet, kreves det at søkeren er fortrolig med lesing av håndskrift (også gotisk). Stillingen rapporter til prosjektleder. Vi søker etter en person i 100% stilling i 6 måneder med mulighet for forlengelse.

Arbeidsoppgaver
• Innskriving av håndskrevne visetekster
• Kommentarer til det innskrevne
• Tagging for digitalisering
• Korrektur

Utdanningsnivå
Filolog med edisjonsfaglig kompetanse fra universitet eller høgskole. Kunnskap om folkediktning og middelalderballader er en fordel, men ikke et krav.

Personlige egenskaper
• Gode samarbeidsevner
• Evne til å arbeide selvstendig
• Strukturert og nøyaktig
• Gode norskkunnskaper

Vi tilbyr
• Interessante arbeidsoppgaver
• Kunnskapsrike kollegaer og et godt, lite arbeidsmiljø
• Lønn etter avtale
• Kontorlokaler sentralt i Oslo

Søknadsfrist 20. desember, tiltredelse snarest.
For nærmere opplysninger kontakt: Liv Kreken Kvalnes 93 43 49 77 eller Ellen Wiger 41 57 91 49

Søknad med CV, vitnemål og attester sendes: liv@visearkivet.no
eller :
Norsk visearkiv
P.b. 2674 Solli
0203 Oslo

Du grønne, glitrende tre, goddag

2011-12-05T09:00:00.003+01:00

Du grønne, glitrende tre, goddag!
velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
:/: Ja, den må skinne,
for den skal minne :/:
:/: oss om vår Gud. :/:

Den første jul i et fremmed land
sin store stjerne vår Herre tente;
den skulle vise vår jord at han
den lille Jesus til verden sendte.
:/: I stjerneglansen
gikk engledansen :/:
:/: om Betlehem. :/:

Om Jesusbarnet fortalte mor
så mangen aften vi satt der hjemme;
vi kan hans bud og hans milde ord,
vi vet at aldri vi dem må glemme.
:/: Når stjernen skinner,
om ham oss minner :/:
:/: vårt juletre! :/:

Denne julesangen ble skrevet av Johan Krohn (1841–1925), som var dansk forfatter og pedagog. Teksten ble først trykt i Krohns barnebok Peters jul (1866). Da hadde den dette innledningsverset:

Men se, klaveret op er lukt,
og hør, hvor mor nu spiller smukt!
Med foldede hænder vi synge må
den julesang, vi har øvet på.

Teksten ble oversatt til norsk og trykt første gang i Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen i 1892 med tittelen "Sang til juletræet". Og at sangen om juletreet først sto på trykk i leseboka passer bra, for det var gjennom skolenes juletrefester at juletreet etter hvert fikk innpass i norske hjem.

Julesangen brukes med to melodier. Den opprinnelige er laget av tyskeren Christopher Ernst Friedrich Weyse (1774–1842), og dette er den melodien vi oftest bruker. Men Edvard Grieg (1843–1907) har også laget melodi til teksten. I 1894 komponerte han melodier til sju av diktene i Nordahl Rolfsens lesebok, blant annet dette, og ga dem ut i noteheftet Barnlige Sange, op. 61 .
(Kilder: Wikipedia og Lundes sang & salmeleksikon)

Elin

Bjelleklang, bjelleklang

2011-12-01T10:43:00.002+01:00

"Bjelleklang" er en av de muntre julesangene vi oppfatter som relativt ny. Derfor ble jeg overrasket over å lese bakgrunnshistorien i publikasjonen Noterat 5 fra Svenskt Visarkiv. For den er mye eldre enn jeg trodde.Sangen er amerikansk, men den het ikke "Jingle Bells" fra begynnelsen av. Tittelen var "The One Horse Open Sleigh Ride", skrevet av James S. Pierpont. Han skrev den som et underholdningsinnslag ved en søndagsskole i Boston. I 1857 ble sangen trykt for første gang, og ved neste opplag i 1859 hadde den fått tittelen "Jingle Bells".

I 1947 skrev Eric Sandström og Gösta Westerberg en svensk tekst hvor verset begynner begynner med "Ute faller snö, i spiltan Blacken står...". I den svenske versjonen er det lagt til et avsnitt som begynner med "Vi sitter under fällen och snön omkring oss yr", som tilsvarer "Det klinger over veien en munter melodi" i den norske oversettelsen.
Den norske teksten er skrevet av Juul Hansen, og på grunn av dette ekstra tillegget antar jeg at den er skrevet etter mønster av den svenske.

Elin

Politiske viser fra 1970-tallet

2011-11-29T09:37:00.002+01:00

1970-tallet var på mange måter visebøkenes tiår. Og de politiske visene var i skuddet som aldri før. Blant de mer spesielle visebøkene er Jon Arne Corells bok med viser av den østtyske visesangeren Wolf Biermann og den chilenske Victor Jara. Boka har tittelen Viser og samtaler ved Jon Arne Corell : et møte som aldri fant sted.

På baksideteksten til boka står det bl.a.:
To av de fremste visesangere i verden vil aldri møtes. Den ene lever i Øst-Tyskland og får ikke offentliggjøre visene sine. Den andre ble skutt av fascister i Chile i 1973.
Men i denne boka møtes de altså gjennom visene sine og replikkvekslinger om politiske spørsmål.

De to fikk en ulik skjebne. Victor Jara ble tatt til fange under militærkuppet mot Allende i Chile 11. september 1973. Dagen etter kuppet ble han ført til en fotballstadion sammen med mange andre, torturert og drept. De nye makthaverne krevde at alle musikkopptakene med visene hans skulle ødelegges. Men igjen viste det seg at sang og musikk ikke kan knebles med politiske bestemmelser. Victor Jara ble et symbol på ikke-militær motstand mot de nye makthaverne. Her hjemme skrev Lillebjørn Nilsen en sang til ære for ham, og Cornelis Wreeswijk ga ut en LP-plate med sangene hans.

Wolf Biermann lever fremdeles. Han har fått en mengde utmerkelser og er utnevnt til æresborger av Berlin. Men i 1976, da denne boka kom ut, stormet det rundt ham. Han hadde fått tillatelse til å gjennomføre en konsert-turné i Vest-Tyskland. Den første konserten i en idrettshall i Köln samlet over 7000 tilhørere. Her sang Wolf Biermann en ny sang med kritikk av regimet i øst. Konserten ble tatt opp og sendt i radio. På grunn av dette ble han fratatt statsborgerskapet i Øst-Tyskland og fikk forbud mot å vende hjem.

Elin

Gjenåpning av den gamle balladedatabasen

2011-11-22T16:38:00.005+01:00

Me ved Norsk visearkiv er positivt overraska over engasjementet stenginga av den gamle balladedatabasen har vakt. Me har vore klar over at innhaldet i basen har vore nytta, men kanskje har me ikkje vore klar over kor viktig den har vore for så mange.
Etter at me i oktober ba Universitetet i Oslo om å stengje databasen, har me vorte spurt om bakgrunnen for dette.

I oktober 1992 starta eit uformalisert samarbeid mellom Dokumentasjonsprosjektet ved UiO og visearkivet, som lenge hadde forsøkt å få til ei publisering av norske mellomalderballadar. Prosjektet gjekk ut på at delar av balladematerialet ved Norsk folkeminnesamling skulle digitaliserast. Arbeidet vart utført av ufaglært arbeidskraft som var tilknytt UiO på arbeidsmarknadstiltak. I 1998 vart dette materialet publisert på nett i samband med at Dokumentasjonsprosjektet vart avslutta.

Ganske raskt kom det kritikk frå forskarar og det edisjonsfilologiske miljøet ved UiO om at den faglege kvaliteten på innskrivinga langt frå var god nok. I tillegg til store manglar i databasen, kan variantar av same visa ligge under feil type. Tekstane har mykje skrivefeil og basen har også fått kritikk for at innskrivinga ikkje er gjort etter originalmanusa men etter redigerte oppskrifter. Me meinte likevel at basen skulle bli liggande ute, blant anna fordi blant anna kvedarane har gitt uttrykk for at dei kunne bruke den.

Arkivet har ikkje hatt tilgang til å rette opp noko av feila i basen, korkje mens prosjektet pågjekk eller etterpå. Men arkivet heldt fram med å arbeide for at Noreg skulle får ei vitskapeleg utgåve av norske mellomalderballadar på linje med Sveriges medeltida balladar og Danmarks gamle Folkeviser.

Visearkivet har hittil fått lite støtte i dette arbeidet og har brukt store delar av driftsbudsjettet, som også skal dekke anna arbeid ved arkivet. Etter fleire rundar med kulturråd og departement vart me svært glade for å få kr. 300.000 til arbeidet med ballademelodiane i 2010 og kr. 1,2 millionar i 2011/2012 til upubliserte mellomalderballadar. Alt før jul kjem fyrste bind av bokverket Norske middelalderballader – Melodier. I løpet av 2012 vert det publisert balladetekstar i kvalitetssikra form.

I den samanhengen bestemde me oss for at me kunne følge oppmodingane om å stenge den gamle databasen. Men etter sterkt påtrykk frå brukarar ber me no Universitetet i Oslo om å åpne basen att.

Til slutt vil me presisere at den vitenskapelege utgåva av balladetekstane Norsk visearkiv no arbeider med, vil bli publisert i samarbeid med bokselskap.no. Me håpar at brukarane også frametter vil støtte oss i arbeidet.

Tilsette ved Norsk visearkiv

En liten gyllen ring - slager og parodi

2011-11-22T09:00:00.003+01:00

En liten gyllen ring vi gav hverandre
symbolet på at vi skal sammen vandre
i sorg og glede i det lille rede
hvor vi skal sammen bo i kjærlighet vi to

Dette var en av Jens Book-Jenssens store slagere. "En liten gylden ring" fra 1936 var skrevet av Henry Carlsen (mel.) og Arne Svendsen (tekst).

I januar 1940 hadde revyen Tenk på noe annet premiere på Chat Noir. Her var tekstene av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg. Einar Rose hadde iscenesatt revyen. Og Rose sang Bernhoft og Feldborgs parodi på Book-Jenssens slager hvor den romantiske ringen blir til:

en liten gyllen ring med høl i midten,
og inngravert det sto: Fra Jens til Bitten.
Og alle fugler små sang holiatatten titten,
da jeg på hennes fing'
satt' en liten gyllen ring.

Men her er det ikke romantikken som seirer. Den hulde viv blir "den rene rakekniv" samme dag de er gift. Det ender med at ektemannen må drukne sine sorger i portvin. Og

Den såre hulken i mitt sangerbrøst
gir skjelvetoner i min elskovsrøst
hver gang jeg får se denne etiketten med

en liten gyllen ring med V i midten,
symbolet på den edle norske spriten.
Og når jeg får for my' ta akevitten,
går verden rundt omkring
i en liten gyllen ring.

Denne og 20 andre av Roses revyklassikere finnes for øvrig på CD-en landskampen (Arne Bendiksen Records 1994).
Elin

Tuppen og Lillemor

2011-11-17T10:00:00.003+01:00

At "Tuppen og Lillemor" opprinnelig er ei revyvise, er det kanskje ikke så mange som vet. Men denne visa av Vilhelm Dybwad ble fremført på Chat Noir og har siden gått inn i barnesang-repertoaret.

I 1913 var skuespillerne ved Chat Noir på turné, og i deres fravær dekorerte Per Krohg veggene med illustrasjoner fra aktuelle revyviser. Visene og illustrasjonene ble utgitt året etter i Chat Noirs Billedbog. Visetekstene fikk plass i de tomme feltene der originalillustrasjonene var malt rundt dører og viduer.

Slik står visa i dette heftet:

Tuppen og Lillemor bor gaard i gaard.
Begge har øine blaa, lysegult haar,
sløifer i fletterne, sløifer paa sko,
forklæ med lommer i har de begge to.
Hjem ifra skolen pent haand i haand,
daglig de knytter "evig venskaps baand" ...
Men pludselig en dag kom de op at slaas:
"Nu faar du aldrig mere komme hjem til os!"
Du faar 'ke leke mer' i vores gaard!
Jeg er 'ke venner mot dig mer.
Jeg skal skli paa kjælderlemmen,
mens du staar utenfor og ser!
Du faar 'ke klyve mer i vores trær,
for jeg er 'ke gla' i dig.
Du faar 'ke leke mer i vores gaard,
naar du er saa slem mot mig!"

Elin

Små rumpetroll

2011-11-16T09:00:00.000+01:00

Små rumpetroll, Små rumpetroll er morsomme å se,
Små rumpetroll, Små rumpetroll er morsomme å se,
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak

Små lekesanger av dette slaget er vanligvis ikke så lett å kommentere, og opphavet er oftest borte i historiens mørke, men akkurat denne vet vi litt om. Den ble sannsynligvis skapt av Inez Mallander på 1920-tallet. Hun var «lekledare» på herregården Nääs i Västergötland, som var et senter for revitalisering av svenske sangleker fra 1890-tallet og fram til 1960-tallet. Om somrene var det kurs for skolelærere og andre interesserte.
Originalen går slik:

Små grodorna, små grodorna ä’ lustiga att se
Små grodorna, små grodorna ä’ lustiga att se
Kouack, Kouack, Kouack, etc.

Når den ble oversatt til norsk vet vi ikke, men den eldste forekomsten i vårt viseregister er i Anne-Cath. Vestlys Barnas store sangbok fra 1962.
Som en kuriositet kan vi nevne at den også er oversatt til latin:

Ranunculi ranunculi quam sunt ridiculi
Ranunculi ranunculi non caudas habent hi
Sub aqua qua, sub aqua qua, sub aqua qua qua qua

Det geniale i denne oversettelsen er at Sub aqua (under vannet) blir til froskenes kvakking.

Velle

Revyvise om Hulda Garborg

2011-11-15T10:00:00.002+01:00

Hulda Garborg (1862-1934) har fått en del oppmerksomhet i år på grunn av en nyutkommet biografi. Betydningen hennes i samtid og ettertid har vært stor, ikke minst når det gjelder å heve statusen til alt som har med bygdekulturen å gjøre. Takket være henne bærer vi våre bunader med stolthet i bygatene og finere selskap, og vi danser folkeviseleik.

Hun skrev romaner og skuespill, debattinnlegg om kvinnesak og propaganderte for godt kosthold. Hulda Garborg var en ivrig forkjemper for landsmålet, og hun startet Det Norske Spellaget som reiste rundt og framførte norsk dramatikk på landsmål. I 1912 ble dette spellaget omgjort til Det Norske Teatret.

I 1913 var Hulda i USA for å avduke en bauta av Ivar Aasen i Minnesota. Der møtte hun siouxindianerne, og det gjorde sterkt inntrykk på henne. På Chat Noir skrev Vilhelm Dybwad visa "Hulda Garborg hos indianerne", og Per Krohg malte illustrasjoner til denne og flere andre viser på veggene i Chat Noir (bildet over).

Da fru Garborg i sommer var i Nordamerika,
hun undte sig knapt en liten rast,
før hun drog til indianerne i Hiawatta-tah
for at lære dem at gjøre Hallingkast.
Hun vilde la dem smake paa vor nasjonale kost
og puttet i en gammel rypesæk
lidt fennaknok og lefse, akkevit og gammelost
og saa ruslet hun avgaarde noksaa kjæk.

Hun kommer fram til indianerne etter å ha vandret langt, og ber om å få komme inn. Indianerne forsyner seg grådig av alt det gode, og særlig går Lysholms akevitt ned på høykant. Da den er slutt, vil de drepe henne hvis hun ikke kan skaffe mer.
Hulda blir redd, men tenker som så:

"En springdans ind i døden vil jeg danse likevel,
som det høver bedst for Veslemøj".
Saa smidig som en kat ho fram paa golvet spratt
hun kjendte sig som løst fra livets baand.
Indianerne blev rent betat - de saa hun var besat
av den "store, ubekjendte aand".

Etter denne danseoppvisningen blir Hulda dyrket som en helligdom. De danser og spiler fele til den lyse morgen, men Hulda takker nei til å bli. Hun vil hjem til sin egen Arne, selv om indianerhøvdingen frister med en "Indian summer".

Elin

Bloggstafett - Midt i kulturen

2011-11-14T11:27:00.007+01:00

Ved Liv Kreken Kvalnes, Styreleiar, Norsk visearkiv

Det byrjar å nærme seg enden av bloggstafetten i anledning Kulturrådets årskonferanse : ”Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst” som eg har vært så heldig å få vere med på. Eg har med stor interesse lese dei tidlegare innlegga. Sjølv om det er skrive mykje om museum, er fleire av problemstillingane også relevante for arkiv.

Som Hanne S. Ø Butvillo skriv i gårsdagens blogginnlegg er det ikkje berre enkelt å bevege seg i grenselandet mellom arkiv, kunst- og kultur. Norsk Visearkiv er eit kompetansesenter og servisearkiv innanfor den folkloristiske forskingstradisjonen. Vi samlar material for å dokumentere norsk visehistorie og driv forsking i den grad vi kan avsjå tid til det. Arkivet er like interessert i representativitet og gjennomslagskraft som i kunstnarleg verdi, og like interessert i kvardagssongen som i profesjonell song.
Når folkeminnesamlarar har samla ulike versjonar av mellomalderballader sidan 1840 er det like interessant for arkivet å forstå korleis songen og tekstane er brukte i kvardagslivet som å vurdere verkshøgde. Problemstillinga for arkivet er som for andre å vurdere kva som skal presenterast for ettertida.

I sitt innlegg tek Hanne Cecilie Gulstad opp eit temaet om re-meditering og re-mixing av lydar og tekstar i musikken. Dette er svært relevant for Norsk visearkiv i arbeidet med å formidle arkivmaterialet til publikum. I mange år har visearkivet arbeidd med å gi ut ei vitenskapleg utgåve av Norske mellomalderballader. Balladenes oppkomst er knytta til hoffet til kong Håkon V Magnusson i Oslo seint på 1200-talet, og oppstod mest sannsynleg som resultat av eit kulturmøte mellom kontinental, fransk riddardiktning og norske tradisjonar. Visene er truleg oppstått frå 1300 talet og utover men det var ikkje før i 1840 folkeminnesamlarane byrja å interessere seg for desse visene. Dei byrja då å skrive ned balladane frå muntleg tradisjon, gjerne i fleire versjonar. Etter kvart har fleire av desse balladane vorte publiserte i ulike formar. Ta for eksempel Draumkvedet som finst i over hundre variantar. I dag er det to versjonar som vert brukt, den eine er Moltke Moes rekonstruksjon frå 1890 og den andre er M. B. Landstads oppskrift frå Telemark frå 1840-åra. Dette er og vert sett på som viktig kulturarv, men det er vel ingen tvil om at særleg Moes versjon er ein re-mix av ulike versjonar basert på dåtidas syn på korleis eit nasjonalepos skulle sjå ut.

Ein anna mellomalderballade som lever i beste velgåande er Kråkevisa eller Bonden og Kråka. Det finnest danske, svenske og færøyiske variantar av same visa. Ved arkivet har me registrert nesten hundre versjonar og 75 melodiar (desse melodiane vert forresten etter kvart publisert i boka ”Norske middelalderballader, melodiene” av Norsk visearkiv) Det at visa alltid har vært populær i folkeleg tradisjon gjer at den også finnest i mange versjonar. Sjølv om me veit at visa finnest i eit Dansk skillingstrykk frå 1600-talet er det umogeleg å finne orginalversjonen, og dersom språket i visa ikkje hadde utvikla seg til å vere ”up to date” hadde den heller ikkje vore levande slik den er i dag. Det er stor forskjell på dei eldste versjonane som visearkivet har nedteikna og versjonen ”Bonden og kråka” som Lillebjørn Nilsen stiller ut på CDen Norske Ballader - 30 Ballader Om Drap Og Elskov, Skjemt Og Lengsel Blant Riddere, Jomfruer, Kjemper Og Dyr (Norsk visearkiv/Grappa)

Det har heile tida vært stor etterspørsel etter mellomalderballader og og stoff om desse frå det etablerte folkemusikkmiljøet. Men sjølv om det er viktig for arkivet at etablerte utøvarar kan nytte oss til å finne eigenarta og artig reportoar ,er det minst like viktig at det publikumet som nyttar arkivmaterialet til kvardagssong, i denne meining song som ikkje skal framførast eller høyrast av andre, har god tilgang på kulturarven.

I den forbindelse er Norsk visearkiv med støtte frå Norsk Kulturråd no i ferd med å publisere rundt 70 ukjende mellomalderballader. Desse vert publisert digitalt på bokselskap.no. Hege Børrud stilte tidleg i bloggstafetten spørsmål om korleis me skal forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) Sjølv om Norsk visearkiv ikkje lagar ny kunst av visene gjer me dei no tilgjengeleg for at andre skal kunne gjere det, og ved å publisere materialet digitalt, vert det mykje lettare tilgjengeleg for utøvarar å kunne nytte materialet enten som det er eller ved å utvikle det vidare.

Det fører meg også tilbake til Benjamin Asmussens innlegg ”Udstillinger mellem æstisering og mennesker” der han tek opp kor viktig det er at utstillingen kan tilretteleggjast slik at gjenstandane vert plassert i sitt riktige miljø. Ved å digitalisere balladane gjer me dei lett tilgjengeleg for store brukargrupper. Sjølv om balladane vert vitenskapleg kommentert etter internasjonal standard og presentert mellom klassikarar på bokselskap.no vil dei som søker etter desse balladane komme til dei ved f.eks enkelt søk på google. Dei vil også like gjerne treffe på andre versjonar eller nyare re-mixar av kunstnarar og kvardagskunstnarar som har videreutvikla balladane i vår tid.

Norsk visearkiv vil at både kvardagssongarar og profesjonelle utøvarar skal ta tak i materialet og bruke det vidare samtidig som me vil formidle tidsånd og tradisjon. Oppgåva til arkivet vert då å legge til rette for at denne kulturarven får sjansen til å utvikle seg vidare ved å dokumentere og kommentere dei ulike versjonane. Men heller en at me er eit endeleg utstillingsvindauga for mellomalderballader, er me meir eit samlingspunkt for det som skjer med materialet i dag. Då er digitalisering og kommentering eit nyttig hjelpemiddel for at kulturen eller kunsten om du vil skal fortsetje å leve vidare.

Og med det gjev eg stafettpinnen tilbake til musea ved Marit K. Amundsen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie" er skrevet av Hanne S.Ø. Butvillo ved Berger museum, neste, og siste, innlegg i stafetten vil bli skrevet av Marit K. Amundsen, museumskonsulent ved Vestfoldmuseene.

Sang til far

2011-11-13T09:00:00.001+01:00

Etter annen verdenskrig begynte vi å feire farsdag her i landet. Skikken kom til oss fra USA. Der hadde de begynt å markere dagen tidlig på 1900-tallet etter modell fra morsdagen. Skikken spredte seg videre, men datoen varierer fra land til land. Her i landet er det andre søndag i november som gjelder.

I anledning farsdagen har jeg plukket fram ei gammel vise med ukjent forfatter. Det er ikke så mange viser å finne som handler om far. Viser om barndomshjemmet er det mange av, og det ligger gjerne et rosenrødt skjær over det fattige hjemmet. Her spiller mor en viktig rolle som den kjærlige, den som skaper hygge. Far spiller gjerne en birolle (hvis han da ikke er drikkfeldig og voldelig).

Fars sang
Der synges og tales så ofte om mor,
ja, vel hun fortjener hvert eneste ord.
Om far ei så ofte man sunget jo har,
derfor vil jeg for en gangs skyld synge om far.

Jeg minnes ham godt da jeg ennu var barn.
Vi satt hjemme i stuen og bandt våre garn.
Mens masker han knyttet med kjevle og bånd
han gav meg om fisken den første leksjon.

Men hjemme var det alltid som så:
Det var mamma for allting den gang vi var små.
Vi lite forstod hvad for far det betød
å skaffe oss alle det daglige brød.

Din rygg er nu bøyet og håret er grått,
og hendene merket av slit du har fått.
Du jevnet vår livsvei, skjønt tunge nok var
de stener du ryddet, de byrder du bar.

Gud signe og lønne deg, strevsomme far!
Din kjærlighet var det som løftet og bar.
Og synes nu veien oss sikker og trygg,
da skyldes det deg og din bøyede rygg.

Her sitter jeg stille mens minnene jeg ser
glide forbi i det gyldne skjær:
Av alle de deilige minner jeg har,
det er de deiligste: minner om far.

Elin

Sankt Mortens gåver

2011-11-11T11:15:00.000+01:00

I dag er det Mortensmess, helgendagen for den heilage Martin av Tour. Han var ein av mellomalderens mest populære helgenar. Legendene fortel at han gøymde seg i ein gåsesti for å sleppe å bli biskop, men gjæsene avsløra gøymeplassen hans. Deretter er det vorte skikk å eta gås på dagen hans. Men dei protestantane som er ivrigast til å feire dagen hans tek ikkje omsyn til at Martin faktisk også er skytshelgen for fråhaldsrørsla. Ein gong skal keisaren ha bydd han eit glas vin, men Martin avslo.

Denne gamle julesongen handlar om sankt Martin. Det er ein aukesong der kvar strofe får lagt til ei ny verseline slik at strofene vert gradvis lengre.
Visa finst også både i Sverige, Danmark og England, og har mange ganske ulike variantar. her er ein av dei vanlegaste norske versjonane:

1. Første dagen i jula ga Sankte Morten meg ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

2. Andre dagen i jula ga Sankte Morten meg gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

3. Tredje dagen i jula ga Sankte Morten meg tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

4. Fjorde dagen i jula ga Sankte Morten meg fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

5. Femte dagen i jula ga Sankte Morten meg fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

6. Sjette dagen i jula ga Sankte Morten meg seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

7. Sjuande dagen i jula ga Sankte Morten meg sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

8. Åttande dagen i jula ga Sankte Morten meg åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

9. Niande dagen i jula ga Sankte Morten meg ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

10. Tiande dagen i jula ga Sankte Morten meg ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

11. Ellevte dagen i jula ga Sankte Morten meg ellevetønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

12. Tolvte dagen i jula ga Sankte Morten meg tolv tønner malt, elleve tønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

13. Trettande dagen i jula ga Sankte Morten meg ei jomfru med gullkrone på, tolv tønner malt, elleve tønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

Vi har fått spørsmål om dette er ein songleik, men vi har ikkje opplysningar om at det har vorte leika til denne songen. Truleg er det eit bravurnummer der songaren visar at ho klarer å halde greie på alle repetisjonane.

Velle

November-viser

2011-11-07T13:06:00.009+01:00

November har fått ord på seg for å være en trist og fargeløs måned. Og det er jo ikke helt uten grunn. Mens september og oktober kan flotte seg med sprakende høstfarger, møter november oss med mørkere dager, regn og kulde. Likevel kan en regnværsdag i november være full av farger når fantasien er til stede:

Jeg vil male dagen blå,
med en solskinsstribe på,
vælge lyset fremfor skyggen,
gi' mig selv et puf i ryggen,
tro på alting - selv på lykken.
jeg vil male dagen blå.
(Første vers i visa "Regnvejrsdag i november" av Ebba Munk)

Men en grå og kald novemberdag kan også vekke lengsel mot tidligere opplevelser, som i den vakre visa "Tir n'a Noir":

Det e svart november. Have kruse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
longt vest i Tir n'a Noir
(Begynnelsen på "Tir n'a Noir" av Kolbein Falkeid)

For noen spiller likevel ikke vær og årstid noen rolle. Er man forelsket og lykkelig kan man tro det er vår selv i den mørkeste november:

Stundom kan man tenke
når man er alene
vinteren er så dyster og så lang,
men når livet skjenker
lykken vil man føle
hele verden tone som en sang:

Refr.:
Jeg plukker anemoner i november
til tross for høstens kolde vær og vind,
jeg hører gjøken gale i desember
og glade lerker synge våren inn.
I luften er det duft av hyacinter
og glans av solens gyllenbleke skinn.
Man glemmer ganske enkelt det er vinter
når man har lykken i sitt eget sinn.
(Fra "Anemoner i november" av signaturen H.M. fra viseheftet Muntre viser)

Elin

100-årsjubileum for Hartvig Kiran

2011-11-03T09:00:00.027+01:00

I dag er det 100 år sidan Hartvig Kiran kom til verda i Ålesund. Han døydde 15. aug. 1978.

Hartvig Kiran er særleg kjend som radiomedarbeidar og språkmann. Han var ein ihuga nynorskforkjempar, og i ein periode var han leiar for Noregs Mållag. "Hartvig Kirans engasjement gjaldt i alle forhold språket. Hans virke som radioreporter, kåsør, lyriker og målpolitiker gjorde ham til en av nynorskens fremste og mest allsidige stilister i den perioden da språkstriden i Norge kulminerte." skriv Hans Fredrik Dahl i Store norske leksikon.

For visearkivarane er det viseforfattaren Kiran vi vil minnast. Han var medlem av Visens Venner, og vart innvald 9. oktober 1961 saman med Ada Haug, Alf Cranner og Robert Levin. I referatet står det: "Efter litt diskusjon om man kunne regne med, at de foreslåtte ville komme til å fortsette å dyrke visen, ble de alle enstemmig innvalgt."
Han var ikkje sjølv til stades da, men den 10. nov. 1961 var han på eit medlemsmøte. Da står det i protokollen: "Hartvig leste sin oversettelse av Burns: Mons i Myra." Her har nok ikkje referenten fått med seg namnet på diktet heilt korrekt. Diktet til Burns "Tam o’ Shanter" heiter ”Mons i Urda” i omsetjinga til Kiran.

Hartvig Kiran omsette òg ei mengde amerikanske folkesongar, m.a. "Tom Duley" og "Det kissebær eg gjev deg" i samlinga Tom Duley og andre viser (1962). Og omsetjinga hans av "Tømmerhoggaren" er ei av dei visene vi får flest spørsmål om på visearkivet.

Blant visesongarar var Kirans viser mykje i bruk på 1970- og 1980-talet. Birgitte Grimstad var ei av dei som brukte songane hans, m.a. den vakre "Ofelias vise". Av andre kjende viser kan nemnast "Aldri meir" som inngår i visesyklusen Viser til Mariann. Lars Klevstrand og Hege Tunaal song desse visene om Ola Skutvik og kjærasten Mariann på LP-en Historia om Ola Skutvik og Mariann (1982). Denne plata fekk Spellemannprisen.

I samlinga Med eiga lyre, som Haldis Moren Vesaas gav ut i 1979, finn vi omsetjingar av tekster for teater, dikt og fleire viser. Mellom anna "The Jotunheimen jitterbug", "Ei sild og ei til", "Petrapolsen", og det diktet han skreiv til Jakob Sande frå Visens Venner etter at Sande var død.

Elin

Kongens fortjenstmedalje til Nils G. Abrahamsen

2011-11-01T14:00:00.007+01:00

Tidlig hver søndag morgen kan vi glede oss over Sangtimen i NRK P1. Og den som har lost oss gjennom programmet siden 1993 er Nils G. Abrahamsen.

Abrahamsen er opptatt av å ta vare på den norske sangskatten, og han fikk mange seere da han lanserte programmet Syng med oss, stemmebruk til hjemmebruk i i NRK TV 1980. Senere ble det radioen og den populære Sangtimen.

"De har ikke tid til å synge på skolen lenger. Og i en tid med angloamerikansk påvirkning, er det viktig at NRK tar ansvar for vår norske sangtradisjon. [...]Sangtimen er et humanistisk program. Vi vil ta vare på sangskatten vår. Det er viktig at vi tar med oss fortiden inn i fremtiden", sier Nils G. Abrahamsen på NRKs nettsider.
Nå er mange av godbitene fra Sangtimen å få på CD. NRK og Norild Forlag har gitt ut fem CD-er med opptak.

At andre også har sett verdien i å ta vare på denne sangskatten, er tydelig. I sommer fikk Nils G. Abrahamsen Kongens fortjenstmedalje, og visearkivarene vil slutte seg til rekken av gratulanter!

Hva er ei god vise?

2011-10-28T14:20:00.006+02:00

Dette spørsmålet ble stilt i en enquete i det første nummeret av bladet Viseversa, utgitt av Norsk vise- og lyrikkforum (NVLF). Organisasjonen ble stiftet på Stord i 1976 og skulle være "et samarbeidsorgan for den organiserte folkelige vise- og lyrikkaktiviteten i Norge", som det står i pkt. 1 i vedtektene.

Birgitte Grimstad svarer blant annet: "Ei god vise kjennes først og fremst igjen på en god tekst. Dernest skal den ha en melodi som bygger oppunder denne teksten."

Otto Nielsen sier: "Vi som er flasket opp med navn som Wildenvey og Olaf Bull stiller visse krav til metrisk form og rimtenkning. Jeg kan ikke like disse moderne, rimfri visene. Ikke minst fordi melodiene på disse ofte er så vanskelige og dermed bryter et annet krav til ei god vise: Den skal kunne synges av alle."

Øyvind Sund framhever også teksten som det vesentligste, men trekker også inn selve framføringen, som skal bygge oppunder teksten og melodien. "Den skal ikke framføres slik at publikum etterpå husker hvor flott visesangeren opptrådte, men har glemt hva han sang og spilte."

Elin

Norsk suksess på Fæørøyene

2011-10-26T10:00:00.002+02:00

Mange norske artister drømmer om internasjonal suksess, men å få storsuksess på Færøyene er mer sjeldent. Ett norsk band har imidlertid lyktes der internasjonale storstjerner har feilet.

Ingen andre artister har vært mer populære på Førøyene enn Doodle Bugs, og debutsinglen deres; Lille Laila (1966) har fremdeles salgsrekorden der. Selv The Beatles havnet bak dem på hitlistene! I 1968 hadde Doodle Bugs på et tidspunkt de fire første plassene på den færøyske hitlista.

Bandet ble startet i 1965 og holdt det gående til årtusenskiftet med ulike besetninger. Den eneste som har vært med hele tiden er Åge Heltzen som vokalist og låtskriver.

Etter 13 turer til Færøyene og over 600 000 solgte plater, sa bandet stopp i 2000. Men nå er de tilbake med albumet Den gode gamle tida , til glede for både norske og færøyske fans.

Elin

Alf Cranner 75 år

2011-10-25T10:27:00.013+02:00

I dag fyller Alf Cranner 75 år, og den betydningen han har hatt for visesangen i Norge kan neppe overvurderes. I Norsk pop og rockleksikon står det at han "Regnes for å være den norske visebølgens åndelige far; fødselshjelperen til hele den nye generasjonen av norske visesangere."

Alf Cranner ble medlem av Visens Venner i 1961, og to år etter platedebuterte han med LP-en Fiine Antikviteter. Den ble spilt inn i løpet av to netter på kontoret til Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder hos Phillips.

Alf Cranner samarbeidet med en rekke av tidens fremste komponister og tekstforfattere. Han satte melodi til Alf Prøysens "Å, den som var en løvetann" og sang inn flere av visene hans på plate.
Samarbeidet med Geirr Tveitt resulterte bl.a. i LP-en Både le og gråte. Denne hadde 15 dikt av Jakob Sande tonesatt av Tveitt, og arrangementene besto av Cranner på gitar og Tveitt på cembalo.
Han samarbeidet med Harald Sverdrup om turneer og plateinnspillinger, og med Alfred Janson ble det Rosemalt Sound, hvor jazz og folkeviser går hånd i hånd.
I 1970 begynte han samarbeidet med Odd Børretzen med konserter og to LP-er.

Alf Cranner har gitt ut i alt 15 plater (LP og CD) Den siste var oversettelser av Robert Burns; Som en rose (2004). Visebøker er det imidlertid bare blitt to av; Alf Cranners visebok (1978) og I Adrians hus (2007).
I 2010 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull.

Visearkivarene gratulerer med dagen!

Profil-visebøkene

2011-10-24T09:00:00.002+02:00

Mange husker Profil-visebøkene fra det kampglade 1970-tallet.

Profil var navnet på et litterært tidsskrift som kom ut første gang i 1959. Med kjente navn som Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm i redaksjonen fra 1966 ble Profil det viktigste litterære tidsskriftet i Norge.
Utover på 1970-tallet ble tidsskriftet knyttet til den politiske venstresida. I 1972 kom det første lille viseheftet med tittelen Sanger fra folkets kamp. I tillegg til tradisjonelle arbeidersanger inneholdt heftet blant annet kampsanger mot norsk medlemsskap i EEC. I hefte nr. 2 var andelen EEC-viser økt markant. "Om lag to tredjedeler av sangene i dette heftet er blitt til i løpet av kampen mot EEC", står det i forordet.

Målet for redaksjonen var å gi ut to sanghefter i året, men heftene ble tynnere etter hvert, og redaksjonen klaget i forordet over mangel på stoff. Da det femte heftet kom i 1974, hadde det skiftet navn til Profil-viseboka. Redaksjonen grunnga navneskiftet med at den gamle tittelen aldri hadde slått an, og at de ville ha flere viser enn bare "viser fra folkets kamp". Samme året kom Profils allsongbok med de beste visene fra tidligere utgaver.

Det er artig å bla i disse heftene. De er tidstypiske representanter for det politiske 70-tallet. Her fikk mange ukjente forfatterspirer slippe til, og om tekstene ikke var høyverdig litteratur, fylte sangen en viktig funksjon som et samlende element i "folkets kamp".

Elin

Topp 20 - protestsanger

2011-10-21T10:00:00.002+02:00

I 2009 feiret Protestfestivalen 10-års jubileum. Protestfestivalens grunntanke er å være en protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Den arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Erik Bye.

Året før fikk arrangørene en rekke musikkjournalister med på å kåre tidenes protestsanger. Resultatet ble en liste over ca. 100 sanger. Topp 20 ble følgende:

1. Bob Dylan - Masters of war
2. Pete Seeger - We shall overcome
3. Woody Guthrie - This land is your land
4. Edwin Starr - War
5. Country Joe and the fish - I feel like I'm fixin to die rag
6. Bob Dylan - The times they are a changin'
7. Barry McGuire - Eve of destruction
8. Kris Kristofferson - Don't let the bastards (get you down)
9. Pete Seeger - Where have all the flowers gone
10. Johnny Cash - San Quentin
11. Ukjent artist/Hep stars - I natt jag drömde
12. John Lennon/Plastic Ono band - Give peace a chance
13. Buffy St. Marie - Universal soldier
14. Bob Dylan - Blowin in the wind
15. Bob Dylan - With God on our side
16. Creedence Clearwater Revival - Fortunate son
17. John Lennon - Imagine
18. Phil Ochs - I ain't marching anymore
19. Johnny Cash - Ballad of Ira Hayes
20. Bob Marley - Get up stand up

Lista dannet grunnlaget for jubileumsCD'n Fight apathy, der norske artister framfører protestsanger.

Astrid

Ruth Anne Moen er død

2011-10-19T12:36:00.005+02:00

Den 14. oktober døde Ruth Anne Moen berre 61 år.

Ho vart født i 1950 på Strømmen i Akershus, og hadde ei god utdanning og ein omfattande praksis før ho vart konservator ved Folkemusikkarkivet i Rogaland. Ho hadde hovudfag i musikkpedagogikk og hadde undervist både i grunnskule, musikkskule og kortare undervisningsprosjekt ved universitet og høgskular.

I tillegg til arbeidet på arkivet var ho engasjert i mellom anna Rådet for folkemusikk og folkedans, Norsk folkemusikklag, Norsk kvedarforum og hadde ein finger i mye av det som skjedde på folkemusikkområdet.

Ho var ein engasjert formidlar og gav ut ei rekkje bøker og hefter: Folkemusikk i Rogaland (Rikskonsertane), Songar frå Jelsa, 1992, to bøker med CDar Den yndigste rose i 1999 og Eg rodde på spreng i 2006. Bergteken 1 og 2 var ei song- og lærebok utgitt av Ryfylkmuseet 2008. Dessutan var ho fagleg ansvarleg for Folk i Ryfylke 2002, og ei rekkje artiklar i fleire publikasjonar.

På årets Landskappleik blei Ruth Anne Moen tildelt heidersmedlemskap i FolkOrg, den landsdekkande organisasjonen for folkemusikk og folkedans.

Arbeidet med å bygge opp eit folkemusikkarkiv i Rogaland tok ho fatt på i 1983, om lag samstundes med at Norsk visearkiv vart etablert. Ruth Anne var svært interessert i vokal folkemusikk og difor hadde vi både nytte og glede av å utveksle erfaringar. I mange år rekna eg henne som ein av mine næraste kollegaer, også fordi eg sjølv hadde samla viser i Rogaland. Vi er mange som kjem til å sakne henne.

Velle

Med sykkelkling og klang mot bilismen

2011-10-19T10:00:00.001+02:00

Vi fortsetter i gårsdagens ånd med protest og kamp. I Vedálias visehefte Syng høyere enn drønnet fra motorveien (1980), er det bilismen som skal bekjempes, og musikkens kraft undervurderes ikke. I forordet står det:

Musikk kan være farlig sterk og mektig, sies det, kanskje med henblikk på høye toner som knuser speil og krystallvaser. Mer sannsynlig tenker man på dem som bruker sang og musikk for å oppnå en eller annen form for makt. Det være seg en revolusjonsleder på en barrikade, en Aspengren på Youngstorvet, en direktør for Muzak, en Folkestad i Trafikk og musikk, eller noe så uskyldig som en morgengymnastisør.

I heftet finner vi støtteviser for trikk og sykkel, som "Dem kaller meg Nikken, jeg er ansatt på trikken, på linje 12 som konduktør" og mindre positive sanger som "Nidvise mot parkeringshus i sentrum". Ei klangfull og sangbar vise er "Sykkelaksjonsvise" (melodi "Bjelleklang"):

Sykkelkling - sykkeklang
over dal og hei,
sykler triller fritt og stilt
på gate og på vei

Klingeling - klingelang
over dal og hei
sykler triller fritt og stilt
på gater og på vei.

Mot biler må vi slåss
fra Kirkenes til Moss
de raser fram og eier alt og undertrykker oss.

Mot eksos, bråk og dritt
og oljesøl og skitt
vi kjempe må og sammen stå til by'n er bilfri blitt.

Astrid

Sanger om arbeid, kamp og protest

2011-10-18T11:25:00.005+02:00

Sanger om politisk og sosial kamp, protestviser og opprørssanger kan være så mangt. Hvilke grupperinger i samfunnet som har stått på barrikadene og hvem som har laget disse sangene og framført dem, har variert. Men det er ikke til å komme forbi at kamp, opprør og protest ofte forbindes med venstresida og bestemte tidsperioder, og 1960- og 1970-tallet er kjent for sine protestviser og opprør mot det bestående. I 1976 kom det ei bok som setter fokus på visa som våpen gjennom tidene: Tidene skifter men kampen er den samme. 80 sanger om arbeid, kamp og protest fra 1525-1975 med historiske kommentarer. Den er utgitt av Sigve Bøe, Peter Haars, Sigurd Haugen og Torstein Bugge Høverstad på Pax forlag. Forfatterne definerer en kampsang slik: "Det ville være ensidig og definere den politiske visen som en ren kampvise. En vise er først politisk når den blir brukt i sin tid og gjenspeiler den."

Visene i boka spenner over et vidt tidsrom og kommer fra mange forskjellige land. Mange av dem er ukjente her i Norge og er gjendiktet til norsk i anledning denne bokutgivelsen. Vi møter først "Den arme Konrad" i 1500-tallets Tyskland:
Eg er Den arme Konrad
set fakla mi i brann.
Med morgonstjerna og med spjut eg sloss
mot prest og adelsmann.

Den franske revolusjon er viet stor plass, og i forbindelsen med stormen på Bastillen i 1789, synges det:
Å, gå nå på, gå nå på, gå nå på,
aristokrater skal dingle fra hver stolpe;
å, gå nå på, gå nå på, gå nå på;
aristokratene skal henges nå!
Og når de alle, alle, alle, alle henger, heisan,
skal de få seg en støvel der det syns!

De fleste sangene er mindre blodige og brutale enn denne, men de er alle tydelige i sin tale, enten de handler om fabrikkarbeideres kår, gruvearbeidere, politiske fanger, kvinnebevegelsen eller Den røde armé. I en kampsang er det ikke rom for tvil.
Astrid

Kvinner i Kristianias underholdningsverden

2011-10-10T10:00:00.001+02:00

Underholdningslivet i gamle Kristiania rommet mange kvinner i ulike roller. Rita Lindanger skriver i Christiania Tivoli (1997), at fram til 1915 florerte det med syngedamer som chansonetter, chanteuser, visesangere og duettister på varietéscenene. Mange av artistene var utenlandske, og en av de store stjernene var danske Dagmar Hansen (bildet). Hun opptrådde lettkledd og med en vakker liten sangstemme framførte hun viser som "Linger Longer Loo" og "Oh Dagmar, Oh Dagmar, vil du være min, så vil jeg være din", til det mannlige publikums store begeistring.

Hennes framtoning synes å ha vært en noe mer forfinet versjon av en eldre tradisjon som oppstod med sangerhusene i 1860-årene. Det var stort sett kneiper som engasjerte sangerinnetrupper for å trekke folk. I 1865 fantes det omlag 20 slike sangerhus i Kristiania, de fleste på østkanten. Sangerinnene var rekruttert fra utlandet, mange fra Danmark. De sang danske viser, men den viktigste kvalifikasjonen var visstnok et pent ytre, og de ble betraktet som "løsagtige Frueintimmer". Sangerhusene var omstridte, sangerinnene ble etter hvert erklært uønsket, og i 1869 var antallet sangerhus redusert til fem.

Vår egen Bokken Lasson spilte på andre strenger og utfordret tidens syns på kvinner på varietéscenen. Hennes opptreden i Cirkus Varieté i 1903 vakte oppsikt. Lasson forteller:
Jeg stod like overfor mine egne landsmenn, slekt, venner og uvenner i Cirkus Varieté i Kristiania. Varieté var noe som alle pene og anstendige mennesker fikk rynker på nesen av. [...] - I virkeligheten var varietélivet akkurat så hederlig og anstendig som man selv vilde ha det. [...] Mitt liv på egen hånd i to verdensdeler hadde lært meg å ta avgjørelser og ansvar selv uten hensyn til andres fordommer. Jeg tok risikoen og stod støiten. [...] Det blev hverken pepet eller kastet råtne epler. Tvert om. Blomster. (Lindanger s. 99-100)

Kvinner opptrådde i flere roller. På sirkus kunne publikum se en ballettrupp med 36 damer som endte med hodet i en vanngrav, prima ballerinaer i ballettpantomimer, hesteryttersker, linedanserinner og verdens største kvinne - "Indiens perle" - på 200 kg. På 1880-tallet var det en stor framvekst av kvinnelige strykere. Damekappellene hadde en besetning på 5-15 medlemmer og spilte gjerne valser og polkaer. Opera og operetter var populært og både kvinnelige og mannlige stjerner fra det store utland gjestet Kristiania. Olefine Moe, en kjent norsk sangerinne med stort publikumstekke, startet Tivoli Opera i 1883. I 1916 dukket en mengde kvinnelige komikere opp på teaterscenene. Forestillingen Renk ble satt opp med "15 dame-attraksjoner" og Varieté uten Mænd hadde utelukkende kvinnelige artister med i forestillingen.

Astrid

Chrsitiania Tivoli

2011-10-06T10:00:00.002+02:00

Jeg kommer stadig tilbake til Rita Lindangers hovedoppgave Christiania Tivoli. En musikk- og teaterhistorie om et forlystelsesetablissement i Kristiania, musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo 1997. Det kan være i tilknytning til spørsmål vi får om populærmusikk rundt 1900, musikk- og sangliv i Oslo eller om eldre musikkteater. En annen kilde til den eldre populærmusikken, er bøkene Vidar Vanberg har skrevet om norsk grammofonplatehistorie og datidens grammofonstjerner. Bokverket Norges musikkhistorie (red. Arvid Voldsnes) har også kapitler som omhandler den delen av musikklivet. Men sammenlignet med andre perioder og stilarter, er det skrevet forholdsvis lite om norsk populærmusikkultur fra perioden siste del av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet.

Lindangers fokus er et av Norges største forlystelsesetablissement opp gjennom tidene, og med en posisjon på internasjonalt nivå: Christiania Tivoli. Hun skriver at det var et tivoli der folk kom i kontakt med alle mulige kategorier av forestillinger med artister, musikere og kunstnere, en blanding av underholdning og seriøs kunst. Der fant publikum underholdning som var aktuell og etterspurt i samtiden, og nye teater- og musikksjangre, nye oppfinnelser og filmen som medium hadde sin debut i tivoliet.

Christiania Tivoli vokste fram i Klingenberg-området som helt siden 16-1700-tallet hadde et livlig vertshusliv og etter hvert tivoliteater. Og mot slutten av 1800-tallet framstod tivoliet som et moderne etablissement. Det ble satset på operetter og opera, sirkus og varieté, teaterstykker av Strinberg og konserter av Grieg. Et eget tivoliorkester ble opprettet. "Orkestermusikken skulle støtte opp om sceniske attraksjoner. Av artister og sangere kan det nevnes danserinner, sparkepiker, soubretter, chansonetter, duettister, sjonglører på line, ekvilibrister, akrobater, burlesk eksentric, imitatorer og negerkomikere, som var avhengig av orkesterets støtte." (s. 53)

Så ble det bestemt at hele Vika og Chrsitinia Tivoli skulle rives, og utover 1930-tallet ble bygning etter bygning revet. Opp kom etter hvert Oslo Rådhus, Høyres Hus og flere nybygg i området. Lindanger lar impressario Rudolf Rasmussen (1936) få ordet:

Cirkus hører til de folkeforlystelser, som enhver stor by skal ha. Det er ikke alene morsomt og underholdende, det kan også virke opdragende: det lærer folk å omgås hinnannen, "dem simplere så vel dem finere", de små og store kan forenes og lære omgang og god tone. Og det trenges dobbelt i vort samfund, som er så klikkeredet og snobbefint på tross av alle demokratiske fornemmelser. (...) Vi hadde et godt, gammelt forlystelsessted Klingenberg med mere enn 200-årig tradisjon, det var det smukkeste anlegg med have og park, teater og cirkus og konsertsal og alle mulige folkelige forlystelser. Vekk med hele sulamitten! (...) For Cirkus er altså borte. Den flotteste og fineste cirkusbygning i hele Europa har vi hatt råd til å rive. (s. 137)

Astrid

Jim og jeg

2011-10-04T10:15:00.000+02:00

I forbindelse med min lille lykkeundersøkelse før helgen, kom jeg over visa "Jim og jeg". Den handler også i og for seg om lykke, men aller mest om misunnelse. Den må ha vært populær og godt kjent her til lands på 1940-, 50- og 60-tallet og står i mange av den tids allsangbøker. I Smørekoppens visebok finner vi den i alle utgaver fra 40-tallet og til utpå 80-tallet, men på 1990-tallet er slutt. Visa er ikke opprinnelig norsk. I følge noen av våre kilder, er den laget av amerikanske Frederick V. Bowers på slutten av 1800-tallet. Den skal ha blitt "lansert i Norden av neger-sangeren Geo Jackson ca. 1900." Den danske oversettelsen er laget av Olifert Jespersen og Smørekoppens ligger tett opp til den.

Jim og jeg var venner alle dage
helt fra den gang vi i vuggen lå.
Jim han hadde aldri grunn til å klage,
- alltid heldig, alltid ovenpå.
Lykkelige Jim! Uheldig det var jeg.
Lykkelige Jim! Jeg misunner dig.

Jim og jeg blev glad i samme pige,
Jim fikk ja, og jeg fikk pikens nei.
Jim var smukk. Behøver jeg at sige
at den smukke ikke plager mig?
Lykkelige Jim! Osv.

Tiden gikk, og Jim gikk hen og døde;
blott en enke efterlot han sig.
Jim nu hviler under roser røde,
Jims enke hun er gift med mig.
Lykkelige Jim! Uheldig det var jeg.
Lykkelige Jim! Jeg misunner dig.

Astrid

Jakten på "Kjerringa med staven"

2011-10-03T13:21:00.006+02:00

Visearkivarene har stor glede av denne stunten til Sigrid Moldestad og Linda Eide. Bruddstykker av viser og kreativ hukommelse er gode innspill i vår arbeidshverdag.
Astrid

All slags lykke

2011-09-30T11:02:00.008+02:00

"Å, JEG ER SÅ LYKKELIG for solo eller duett og piano" står det på et musikktrykk vi har. Det var klar tale, tenkte jeg. Mon tro om vi har mange lykkelige viser i arkivet? Og noen er det. De ulykkelige er nok i klart flertall, men de lykkelige finnes, og lykken spres lett over flere emner.

"Å, jeg er så lykkelig" er en lovsang om Jesus, og refrenget lyder:
Jeg er løst og fri og frelst,
jeg synge vil hans pris,
jeg lykk'lig er på ekte barnevis, osv.

En helt annen målstokk på lykke, finner vi i visa "Karl Johans damer". Den åpner med "Ak Gud, hvor jeg er lykkelig, og hvor jeg lever godt" og går på melodien "Champagne Charlie". Resten kan vi lett tenke oss, og refrenget går slik:
Ja! - for jeg har mange penge, jeg!
Kurtisører i lassevis,
friere - pyt! i massevis.

Det bringer oss over til den mer jordiske lykken og kjærligheten, men som kan være like himmelsk. Ei ung jente på 50-tallet har limt denne sangen inn i slagerheftet sitt:
Jeg er så lykkelig, som noen kan være,
og nu ønsker jeg kjære,
alt forblir som det er.
JEG ER SÅ LYKKELIG, jeg svever på vinger
hører bryllupsklokker ringer
Åh, hvor forelsket jeg er. osv.

Her kjenner vi det bruser av forelskelseslykke, men det ser ikke ut til at de har det så verst de som er enslige heller. I "Ungkarsvisen" heter det "Jeg er så lykkelig og fri" og "Peppermø-visa" er ikke dårligere:
Jeg er så lykkelig og vel tilmote
jeg har det best på hele klode.
Det vil jeg sie for sant og visst
det kommer av at jeg ei er gift.

Å finne lykke i hverdagens sysler, er kanskje den tryggeste og mest varige lykken. Vidar Sandbeck synger om den i visa "Leve lykkelig på jola". Den handler om ei mor og fire små gutter som tar vare på hverandre "Te beste både for stort og smått så vi kan trives og ha det godt og leve lykkelig på jola."
En av de mest populære og uslitelige viser om hverdagslykke er Benny Andersens "Svantes lykkelige dag". Den er dansk, men står på trykk i utallige norske sangbøker. Vi har gjort den til vår også.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Hygg dere med kaffen og god helg.
Astrid

Gerd & Otto

2011-09-28T12:44:00.004+02:00

Søskenparet Gerd & Otto var umåtelig populære fra 1930-tallet av. Otto Nielsen ble siden kjent som NRK-mann, og Gerd ble gift Røstad og fikk sin egen platekarriere.

Otto begynte med revyskriving da han var russ, og seinere var han aktiv i revymiljøet på NTH i Trondheim. Gerd debuterte på scenen som 12-åring i 1930, og samme året begynte hun og Otto å opptre sammen som søskenparet Gerd & Otto.

De første platene spilte de inn i 1934. Etter dette var de stadig å høre i radioen, og de reiste landet rundt på turneer.
Så kom krigen, og Otto havnet på Grini. Men etter krigen satte de i gang igjen.
Blant de mest populære slagerne deres var "Et luftslott på månen", "En grønnmalt benk", "Det bestemmer jeg".

Les mer på nettet, f.eks. her.

Elin

Lirendreiere på Steinkjerbesøk

2011-09-27T10:00:00.000+02:00

Lirendreiere og lurendreiere er tittelen på ei bok vi har i arkivet. Thor Gotaas er forfatteren og den ble utgitt av Norsk folkeminnelag i 2002. Den handler om lirekassespillerne som vandret på norske landeveier på 1800- og 1900-tallet. Mange av dem var italienere, og omslaget viser et fotografi av Ludvigo Berto Torelli. Bildet er tatt i Steinkjer i 1890.

Folk på Steinkjer hadde imidlertid hørt og sett lirekassespillere før. Allerede i 1864 stod det en kar - "Blinde Peersen" fra Trondheim - ved Steinkjerbrua og dro i vei med lirekassesveiva. Han tiltrakk seg mange tilhørere, og det skapte etter hvert i meste laget av liv og røre. Gotaas beskriver situasjonen:

"Det slo an. Folk stoppet, og i løpet av kort tid stod det en ansamling av mennesker rundt ham. Dessverre brøt Peersen loven ved å opptre på et strategisk ferdselspunkt. [...]Lirekassemusikk kunne forårsake trafikkfare mellom hestekjøretøy og gående. Lettskremte hester reagerte,og mang en ulykke hendte fordi hester løp løpsk på grunn av den fremmedartede lyden.
Nedsablet av lattersalver banet Weie [nyansatt konstabel] seg gjennom forsamlingen, fast bestemt på å skape ro og orden. Etter forrige besøk ble Peersen advart mot å opptre på veien. Konstabelen stirret rett inn i Peersens dype øyhuler: Han måtte pakke sammen utstyret straks! Lirendreieren spaknet ikke, tvert imot. Ansporte av tilskuerne svarte han med en remse av skjellsord. Han spilte hvor som helst, uansett hva politiet sa. Weie skjønte at det behøvdes fysisk makt for å fjerne positivhaleren, men som nykomling i byen speidet han langt etter kjentfolk. Etter lokale vedtekter hadde han krav på assistanse i prekære situasjoner. Omsider seg to mannfolk frem og hjalp til med å lempe vekk Peersen.
Lirekassemannen hylte og kastet seg overende da seks armer grep fatt i ham. Dette hjerteskjærende synet vakte avsky. En synshemmet mot tre voksne menn var rått parti. Med en skrikende Peersen i politigrep, begynte publikum å kritisere bortvisningen. Hvorfor gjorde ikke konstabelen et unntak? Menneskemengdens trassighet virket, og de tre slapp ham. Den høylydte ordvekslingen på broenden lokket dessuten ut gjester fra ei kro like i nærheten, og dem våget ikke Weie å yppe seg mot. De vaklende nyankomne kunne miste besinnelsen. Også fru Peersen styrtet til, snurpet sammen positivet og leide vekk gubben og sønnen. En molefunken Weie stod igjen, ydmyket av spott og hånlatter." (s. 57-58)

Flere av melodiene i lirekassene var sanger, og noen av de omreisende solgte skillingstrykk. En av dem var legendariske Blind-Fredrik, kjent bl.a. gjennom "Blind Fredriks vise". Av sanger som vi kjenner fra lirekasserepertoaret er "Neger-slaven" og "En drankers hytte".

En negerslave, hør nu her, han hadde Jesus kjær.
Og til sin Gud i himmelen han holdt seg stede nær.
Han fattig var, men enda rik, en trell men enda fri.
Ti den som sønnen frigjort har, i sannhet fri han er.

Astrid

Se der danser bestefar

2011-09-26T11:29:00.009+02:00

Det er moro å svare på spørsmål som kommer inn til Norsk visearkiv, og ekstra moro når vi klarer å hjelpe. Noen ganger får vi imidlertid spørsmål som virker enkle ved første øyekast, men som ikke er så lette likevel.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvem som har skrevet "Se der danser bestefar", som Einar Rose i sin tid gjorde kjent. Og selv en så kjent sang kan volde problemer!

Einar Rose lanserte denne visa i Finn Bø og Arne Svendsens høstrevy Det er servert på Chat Noir i 1932. Samme året ble den utgitt på note med Einar Rose på forsiden (se over). Her står det at musikken er av Tom Andy og teksten er av Arne Svendsen. Teksten på verset er annerledes enn det vi vanligvis synger og begynner med: "Atter gynger vår klode i valsens tegn". Refrenget er det vanlige "Se der danser bestefar". Copyright ligger hos et dansk musikkforlag, og visa er nok opprinnelig dansk. I Populære sanger og viser (Norsk Musikforlag 1989) står det "Norsk tekst: Arne Svendsen".

På CD-en "Einar Rose. Landskampen", utgitt hos Arne Bendiksen 1994 synger Rose den teksten vi kjenner best: "Når de unge tar pause i dansen", og her er visa kreditert Emanuel Larsen/Tom Andy/Arne Svendsen. På Vidar Lønn-Arnesens CD A la Da Capo! står ikke Arne Svendsen i det hele tatt, bare "Larsen/Andy".

I sangboka Gapatrosten i serien Barnas beste (Cappelen 1982) står disse opplysningene om opphavet: "Tekst: Arvid Müller/Tom Andy/Arne Svendsen". Og disse opplysningene stemmer med opplysningene i et viseregister vi har her på arkivet. Der knyttes opplysningene til førstelinjen "Atter gynger vår klode", så om forfatteropplysningene også gjelder "Når de unge tar pause", er ikke helt sikkert.

Det vi kan konkludere med er at visa er blitt skrevet om etter urframføringen i 1932, men hvem som har stått for omskrivningen, vet vi ikke. Men det vet kanskje noen av dere som leser bloggen?

Elin

Folkeviser og forhold mellom språk og kulturer

2011-09-23T10:00:00.004+02:00

I slutten av juni var visearkivet representert på en konferanse i Faro, Portugal. Det var den 41. årlige konferansen i regi av Kommission für Volksdichtung / International Ballad Commission / Commission Internationale pour l'Etude de la Chanson Populaire (KfV). I år var det Universidade do Algarve som var vertskap og hovedtema var "Folk Songs and Relationships between Cultures". Det var ca. 80 deltagere, de fleste fra europeiske land, men det var også representanter fra Asia, Afrika og Sør- og Nord-Amerika.

Flere foredrag handlet om hvordan samme vise var brukt og hadde endret seg i ulike miljøer, språk, land og tidsperioder, andre om visemotiver som har tatt plass i nye type viser i et nytt miljø. Historiske møter mellom mennesker og reiser mellom land og kontinenter i både freds- og krigstid var også temaer som ble diskutert. Ingrid Åkesson fra Svenskt visarkiv holdt et innlegg om tradisjonell salmesang på tvers av grenser i det nord-baltiske området og undertegnede snakket om 1800-talls kvedaren Bendik Sveigdalen som ikke bare var en stor formidler av middeladerballader i muntlig tradisjon på telemarksdialekt, men også vel bevandret i de samme balladene på dansk gjennom Peder Syvs Kjempeviseboka. Også Sigrid Rieuwerts fra Tyskland snakket om Kjempeviseboka og bokas betydning for skotsk innsamlings- og publiseringshistorie på 1800-tallet. Amerikanske Joseph Harris hadde også en nordisk innfallsvinkel i sitt innlegg om Eddadiktning og middelalderballaden, med "Svipdagsmál" og "Ungan Svegder" som eksempel.

På disse konferansene får deltagerne muligheter for å få et ekstra innblikk i vertslandets egen musikk gjennom både konserter og at det bruker å være mange deltagere fra det landet. Fado var representert bl.a. gjennom diskusjoner om hva som er opprinnelse og bakgrunn for sjangeren slik den framstår i dag. Andre snakket om den sterke sangtradisjonen i nord-Portugal med bl.a. flerstemt sang, og videre om mannskor i Alantejo og populære sanger i Algarve.
Neste konferanse skal holdes i Tyrkia. Les mer om KfV og konferansen her
Astrid

September-sanger

2011-09-21T13:41:00.007+02:00

Poeter får en raptus, komponister får en ri
så snart de ser et høstlig tegn.
De skriver en romanse, en hitlåt eller ti,
en ny "September in the Rain".
Frankie Boy skrur sentiment-sordinen på.
En slik septembersang skal si omtrent som så,
at engang var det vår, men tiden går
jeg synger om september...

skrev Finn Ludt i visa "Septembersang", en parodi på tider og holdninger som forandrer seg. Man mener en ting når man er ung, og noe annet når det har gått en tid.

Johs. V. Jensen skriver om noe av det samme tema med mer alvor i visa "September":

Langsomt falder de frostsyge blade.
Men i solskinnet spøger april.
Fare hen! Søger jorden! Forlade!
Se naturen forgår med et smil!
I din ungdom var du stridig,
i din manddom utålsom og streng.
Ak men tiden vil gøre dig tidig.
Og en gang går du føjelig i seng.

Det ligger ganske opp i dagen å la årstidene bli et bilde på menneskelivet, eller å la regn og høstgule blader ramme inn en kjærlighetssorg. Og Arne Paasche Aasen skriver om septembersola med en trist undertone i visa "Septembersol":

Septembersol -
Den står og lyser stille
som om den intet ville...
Dens blanke smil, dens gylne prakt
er uten varme, uten makt.
Den står og ser at bjerken blør,
at liv her nede dør og dør.

Hvis noen vil lese eller synge visene, står de med noter i disse bøkene:
Finn Ludt: 30 sanger og viser, Norsk Musikforlag 1996.
Egner/Gjelseth/Prøysen/Siem: Den gule store viseboka, Cappelen 1970.
Arne Paasche Aasen: Det går så god en vei, Tiden 1974.

Elin

90-årsjubileum for Dovrebanen

2011-09-17T10:00:00.002+02:00

I dag er det 90 år siden den offisielle åpningen av Dovrebanen. I 1908 vedtok Stortinget å bygge banen mellom Dombås og Støren, i 1910 startet anleggsperioden, og i 1921 var banen ferdig.
Dovrebanen har også fått sin rallarvise. Hvem som har skrevet den, vet vi ikke, men det skal ha vært en av arbeiderne på banen. Vi har visa fra et avisutklipp i Arbeider Avisa i Trondheim fra 6. mai 1950. Melodien er den samme som til visa om Elvira Madigan.

En ny rallarsang om anlegget på Dovrebanen

Hør I gode kamerater, harpen stemmes til en sang.
Nu en bane atter bygges uti norske fjelles land.

Alle I av rallarstanden bydes nu velkommen hit,
tag et vidnesbyrd i hånden for all dyktighet og flid.

Banen ut fra Trondhjem stiger, stolt den er med domen stor.
Rørosbanen plassen viger for det store, brede spor.

Gjennom Soknedalens lier banen slynger seg i bugt
om de banker jeg tror glider ut når banen alt er lagt.

Her ved Indset skal det bygges Dovrebanens mesterverk,
og i rette fjelde hugges til en hvelvet bro så sterk.

Et underverk det her skal merkes nu blir reist av rallaren.
Kronen setter han på verket når et tog kan kjøres frem.

Gjennom Opdals fagre bygder følges Drivas trange flukt,
stiger op mot Dovres vidder, ned til Dombås i en bugt.

Dovrebanens arm mot Rauma strekkes her mot Romsdalstind.
Staten skal nu bygge banen, dølens pung bli vel for tynd.

Ruller hen igjennom landet, knyttes skal til Ottas spor,
speiler seg i Mjøsens vande, bruser ind til staden stor.

Jeg er en som her må leve på de kår som staten bød,
slide hårdt som mange flere, at man ei skal lide nød.

Bondehesten her må slide, dalen den er tung og lang.
det er dog på høie tide at en bane blir i stand.

Snart en jernhest den avløser, stor og stolt på skinner går,
- lenger kan den da ei fødes, den et slag i panden får.

Årlig morgensolen stiger, himlens lykter nu blir slukt,
natten sig mot havet viger, rallaren til knog går ut.

Inn i fjelde jeg minerer, synger på min muntre sang;
båren klinger, feislen svinges ved en sikker, øved hand.

Elin

75 år siden raset og flodbølgen i Loen

2011-09-13T13:04:00.006+02:00

Den 13. september 1936 skjedde det en stor ulykke i Loen i Sogn og Fjordane da en stor steinblokk løsnet oppe i Ramnefjellet. Da raset traff Loenvannet, utløste det en 70 meter høy flodbølge som feide innover og raserte bygdene Nesdal og Bødal. 74 mennesker mistet livet.
Det hadde rast fra Ramnefjell tidligere også. Det var i 1905, og da mistet 61 mennesker livet pga. flodbølgen etter raset.
Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner over hele landet etter ulykken, og en ukjent forfatter skrev denne visa:

I Loen det hendte en septembernatt,
- blev rammet av naturens dom.
Og ingen vel ventet så grufull en natt
før ulykken plutselig kom.

Hør dette budskap, det lyder så trist,
det lyder så trist og så tungt.
der ulykken rammet, det brakk som en kvist,
den rev med sig gammelt og ungt.

Det braker og buldrer og freser av ras
hør, løs er nu naturens makt.
Alt i dens vei blir nu smadret i knas,
det er naturens grufulle akt.

Der mennesker kjempet og slet for sitt brød
ved fjellet de ryddet sig hjem.
Der møtte så mange den grusomme død
når flodbølgen brøitet sig frem.

Du Loen, du var vel så fagert et sted,
vårt minne om dig blir ei glemt.
O, hvor du er savnet, din hygge og fred,
den er nu i ruiner gjemt.

Å, broder o rekk nu en hjelpende hånd,
de trenger all hjelp de kan få.
Og vær med og legg nu et trøstende bånd
på ulykkens gnagende sår.

Et tårefullt øie, en sorgtynget sjel
det er kanskje alt hvad de har.
O, tenk hvilken møie, ja tenk over selv
hvad naturen giver og tar.

Hør fra dekningen i radio her, og se filmklipp her.

Elin

Studenter-Balsange Et tylvt Sange

2011-09-09T09:00:00.000+02:00

er tittelen på en vakker sangbok som kom ut for 115 år siden. Dette skal være sanger for studenter, men den er nok svært forskjellig fra dagens studentersang. Dette er stilige sanger beregnet på et elegant selskap. Her er naturligvis hyllingssanger til Kvinnen, Vertinnens Skaal, Hymne til Eros og liknende.

Sangene er skrevet av Kristofer Randers som levde mellom 1851 og 1917. Han var jurist og embetsmann, men også teateranmelder, og i sin tid kjent for sin lyriske diktning – særlig for kjærlighetsdiktene.

Disse sangene har ikke vært etterspurt på visearkivet, men om noen tenker på å arrangere en nostalgisk fest i stilen fra 1890-årene, ville disse visene passe glimrende.

Velle

Feiret du soppens dag på søndag?

2011-08-31T14:11:00.010+02:00

September kalles gjerne for "sopptember", for nå er soppsesongen på sitt beste. Og i hele Norden markeres Soppens dag første søndag i denne måneden. Visearkivarene har lett etter "soppviser", og kantarellen er den soppen som er mest besunget, og helst i barnesanger. Denne er nok den mest kjente:

Kantareller
Har du sett hr. Kantarell
bort i einebakken?
Han kom dit i forgårds kveld
med sin hatt på nakken.
Den er gul med rund fasong,
passer fint en mann så fjong.
Passer til hr. Kantarell
bort i einebakken.

Hr. Kantarell har selvfølgelig en kone og mange barn. Men de ender med å bli plukket alle sammen, uten at viseteksten gir uttrykk for noen sorg ved det. Visa slutter slik:

Ja, familien Kantarell
lever der i gammen,
til de så en vakker kveld
plukkes alle sammen.
renses ved et kjøkkenbord,
bort med skitt og skrap og jord!
Ja, familien Kantarell
plukkes alle sammen.

Den norske oversettelsen er av Rebekka Selte og står i boka Nå synger vi en stubb, som kom ut i 1949. Originalen er svensk. Teksten er skrevet av Jeanna Oterdahl (1879-1965). Hun var lærerinne i Göteborg og skrev mange viser og fortellinger for barn. Dette er den mest kjente av visene hennes.

Bildet over er fra nettsidene til Norges sopp- og nyttevekstforbund

Elin

80 år siden Rolf Just Nilsen ble født

2011-08-31T10:20:00.001+02:00

I dag er det 80 år siden den folkekjære revyartisten, skuespilleren og plateartisten Rolf Just Nilsen ble født.
Han startet karrieren i Studioteateret og derfra gikk turen til revyscenene Chat Noir og Edderkoppen. Just Nilsen var en glimrende imitator og parodierte gjerne både politikere og kollegaer.
Just Nilsen opptrådte også i flere filmer, og han ga stenme til flere av figurene i Aukrusts Flåklypa Grand Prix.
Rolf Just Nilsen var en dyktig sanger, og han kunne få fram både det tragiske, som i "Lille Jensen drar til Mandalay" og det burleske, som i "Julekveld i skogen".
Som skuespiller utmerket Just Nilsen seg også på Det Norske Teatret som Tevje i Spelemann på taket og flere store roller i andre forestillinger. Den siste forestillingen han deltok i var revyen L/L Wang og Nilsen i 1981. Da døde han mens han sto på scenen.
Rolf Just Nilsen ble bare 49 år, men han har gitt oss mange skatter vi kan glede oss over i generasjoner.
I 2000 ga Universal Music ut cd-en De beste av Rolf Just Nilsen med fyldig booklet om artisten skrevet av Fredrik Wanderup. Her er det mangt et hyggelig gjenhør med gamle slagere.

Elin

Manda' morra blues

2011-08-29T08:52:00.006+02:00

Blant ukedagene er det nok lørdagen som er blitt mest besunget. I muntre ordelag skildres fest og moro og frihet fra arbeidsukas strev. Men så kommer mandagen med arbeid og krav, og jammen har den fått noen sanger den også! Men disse er langtfra muntre og optimistiske. Blant de mest kjente "mandagssangene" er Stein Ove Bergs "Manda' morra blues".

Stein Ove Berg (1948-2002) debuterte som visesanger i Otto Nielsens radioprogram Søndagsposten i 1971. Da sang han "Kommer nå". Med denne visa ble han lagt merke til, og han markerte seg som en av de mest folkekjære unge visesangerne.
I 1973 ga han ut en singel med "Manda' morra blues / Visa di" akkompagnert av Willy Andresens kvintett. Samme året kom denne og mange andre viser i bokform i Hestehov og brun beis på Tiden Norsk Forlag.

Året etter kom LP-en Kommer nå, hvor "Manda' morra blues" er med sammen med tittelvisa "Kommer nå", "Rollebytte i oppgang A" og mange flere kjente Berg-viser. LP-en lå 5 uker på VG-lista med 7. plass som beste plassering.
Selv om visa på mange måter er en aktuell kommentar til pendler-problematikken på 70-tallet, synger vi den gjerne i dag også. Og denne visa er blitt en av Stein Ove Bergs mest kjente og kjære. Den er med i mange antologier, blant annet Norsk visebok (Aventura 1993).
Elin

Oppe på Ekeberg

2011-08-23T13:09:00.007+02:00

I Oslo går nå diskusjonen høyt om den planlagte skulpturparken på Ekeberg, og vi skal ikke ta stilling i den debatten. Men i visearkivarenes "ånd" finner vi fram ei gammel vise om Ekeberg.

Med flott utsikt over byen har Ekeberg vært et populært tur- og utfartsområde i flere generasjoner. Og i "gamle dager" kunne det skje både det ene og det andre der oppe, hvis vi skal tro Vilhelm Dybwads (1863-1950) gamle revyvise "Oppe paa Ekeberg" fra begynnelsen av 1900-tallet. Det var en av visene på Bokken Lassons (1871-1970) repertoar, og den står trykt i 67 Viser fra det gamle Chat Noir (1920). Illustrasjonen viser Bokken Lasson med lutten sin på denne scenen.

Visa begynner med en naturskildring:

D'er noksaa vakkert her i byn
- en sommerdag især,
men aldrig saa du slikt et syn
som oppaa Ekeberg.
Paa fjordens speil glir seil paa seil,
og dampbaater laver smaa striper.
Mens byens graatt
har gjemt sig godt
i røken av hundrede piper.

Så kommer beskrivelsen av alt som kan skje der oppe når de unge guttene og jentene lager istand fest og moro:

Oppe paa Ekeberg
naar det er vakkert veir,
samles i flokkevis gutter og jenter...
...
De drar derop hver lørdagskveld,
naar slitet er forbi,
med flaskefor og bæljespel
og litt aa bite i...

...Oppe paa Ekeberg -
ingensteds er som der.
Der kan de elske og skøie og spase,
tumle og ture og svire og rase ...

Elin

Den late skolegutten

2011-08-17T08:49:00.000+02:00

Jeg følger opp den forrige bloggen med nok ei vise av Margrethe Munthe. I første samling av Kom skal vi synge står visa "Lathans" etter "I skolegården". Mens "I skolegården" beskriver den hyggelige skoledagen med glade barn, er det en helt annen og moraliserende pekefinger som holdes opp i "Lathans". I seinere opplag av boka er visa illustrert med en sur, hengslete gutt som må sitte igjen mens de andre går ut døra og ler. Her er visa, som gir innblikk i en annen skolehverdag enn dagens.

Lathans
Å nei, å nei, hvor leitt det er
for henne eller ham
som ikke lærte leksa si,
- du store min for skam!

Ja, stakkars den som dovner seg,
på skolen får han skjenn,
og kan han ikke leksa si,
så sitter han igjen.

Men det er nok det verste du,
når Lathans er blitt stor,
så duger han til ingen ting
- det sier alltid mor.

Elin

Skolestart

2011-08-15T11:34:00.009+02:00

I disse dager begynner barn og voksne å forberede seg til skolestart. Da jeg gikk på skolen, ble denne Margrethe Munthe-sangen gjerne sunget i klassen. Sangen er fra Margrethe Munthes samling Kom skal vi synge med undertittel Barnesanger for hjem og skole, som kom ut i flere opplag etter 1905.

Vi har skrevet flere blogger om Margrethe Munthe tidligere, se blant annet her.
Elin

Atle Lien Jenssen er død

2011-08-05T10:00:00.005+02:00

Den 26. juli døde Atle Lien Jenssen, 55 år gammel.
Han ble født i Oslo 5. juli 1956. På 1970-tallet våknet interessen for folkemusikk, og han lærte seg etter hvert flere instrumenter, blant annet fele, durspill, ulike fløyter og bukkehorn.

I tillegg til at han var utøvende musiker, gjennomførte han et imponerende innsamlingsarbeid av folkemusikk, særlig i Østerdalen og øvrige Hedmark, men han samlet også i Akershus, Finnskogen og Värmland. En av de siste bøkene hans var På Budor vi danse skar. Spellemenn og tradisjonsmusikk fra Hedmarken, som kom i 2007. Boka tar for seg instrumental tradisjonsmusikk og spellemenn fra ca 1700 til 1980. I 2003 ble Atle Lien Jenssen ansatt som fylkesmusiker i Hedmark og i 2010 leverte han sin masteroppgave ved Høgskolen i Telemark om tungehornet i Norge.

Men det var ikke bare instrumental folkemusikk Atle Lien Jenssen var interessert i. I 1987 ga han ut boka Min elskede pike og venn... Viser i tradisjon etter Guttorm Flisen fra Elverum og i Lokalhistorisk årbok for Løten Historielag - Lautin - skrev han en lengre artikkel med noter og tekster: "'Men nå har je søngi visa tel slutt...' Sangtradisjonen etter Andreas Olsen Graff fra Skogsbygda i Løten" (1992). I 1996 ga han ut boka Solørmusikken. O.M. Sandviks opptegnelser fra Solør, Odalen og Finnskogen, med både vokal- og slåttemusikk, og med gode skildringer av utøverne og den tida de levde i.

Han har fått Hedemarkslagets Kulturpris (1997), blitt utnevnt til æresmedlem i Hedmark Folkemusikklag (1997) og mottatt Halteguttenprisen (2010). Samme år mottok han også Egil Storbekkens Musikkpris.
Les minneord her.
Elin og Astrid

Etter 22. juli

2011-08-01T09:53:00.003+02:00

Det har gjort et sterkt inntrykk å oppleve hva sang og musikk har betydd i disse tragiske dagene vi har bak oss. Det viser hvordan sangen både kan styrke og trøste oss. Den kan gi oss mot og kraft, som hun opplevde, jenta som svømte for livet fra Utøya og sang "Til ungdommen" for å overdøve skuddene. Og i minnemarkeringer etterpå har denne sangen vært en av dem som er blitt mest sunget. Vi opplever at det er viktig å ha en felles sangskatt som vi kan bruke i slike tunge stunder. Og nå er det Nordahl Griegs dikt fra 1936 som føles så levende for oss og setter ord på det som ikke er mulig å beskrive. Med Otto Mortensens vakre melodi har det blitt sunget ved gudstjenester og andre minnemarkeringer. Og slutten på diktet bærer oss framover:

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Elin

God sommer!

2011-06-30T10:30:00.004+02:00

Med dette sommerlige og glade bildet fra et notetrykk ønsker visearkivarene god sommer. Vi tar ferie fra bloggen i juli, men kommer tilbake i august. Til da: syng og kos dere i sommer, og send oss gjerne innspill på bloggen.

Egil Storbekken-jubileum

2011-06-29T10:01:00.003+02:00

Egil Storbekken ble født i Tolga i Østerdalen 24. mai 1911, og i hele år markeres 100-årsjubileet med utstilling og konserter.

Det er først og fremst tussefløyta vi tenker på når navnet hans nevnes. Denne spesielle fløyta utviklet han i 1950-årene, og debuterte med den i radio i 1952. Dette førte til så mange forespørsler at han etter hvert begynte å produsere tussefløyter og andre eldre blåseinstrumenter for salg.

Han skrev en mengde egne melodier og større komposisjoner for kor og orkester, og alltid hadde musikken hans røttene i folkemusikken. Den mest kjente enkeltmelodien hans er "Fjelltrall", som han skrev i 1960.

Egil Storbekken døde 19. mars 2002.

Elin

80 år siden Calle Schewens vals ble til

2011-06-24T10:01:00.003+02:00

De fleste som leser bloggen vår kjenner nok disse linjene:

I Roslagens famn på den blommande ö,
där vågorna klucka mot strand,
och vassarna vagga och nyslaget hö
det doftar emot mig ibland.

I år er det 80 år siden Evert Taube skrev og framførte "Calle Schewens vals", leser vi på hjemmesiden til Svenskt visarkiv. Og Sveriges radio og arkivet markerer jubileet med et radioprogram på St. Hansdagen den 24. juni. Les mer her.

Dette er den Taube-visa som finnes i flest innspillinger. I Sverige dreier det seg om rundt 50 ulike hvor både Evert Taube selv og andre artister tolker visa. Evert Taube skrev den til en festlig anledning på Hotö gods, som var sommerstedet til Carl von Schewen. (Opplysninger fra Den svenska sångboken).
Jeg kjenner verken til mannen eller stedet, men det høres mer adelig ut enn teksten i visa skulle tilsi.

Visa ble tidlig populær som allsang, også her i Norge. Her hos oss på visearkivet har vi den tidligst representert i Trondheimstudentenes sangbok Smørekoppen fra 1942 og Melvin Simonsen: Allsangboka for skole og fritid, 1943.

Det er egentlig ganske rart at visa har blitt så populær, for den er ganske vanskelig både å synge og spille.

Elin

Det hender så mangt på Hovedøen

2011-06-23T10:36:00.005+02:00

Det hender så mangt på Hovedøen en midtsommernatt....

I dag er det St. Hansaften, også kalt jonsok, som ble feiret til minne om Johannes døperen i katolsk tid. Selve dagen er den 24. juni, men den gang var det vanlig at folk samlet seg kvelden før for å våke. Derav navnet "jonsok", som kommer fra det norrøne "Jons-vaka". Vi har fortsatt denne skikken, og feirer St. Hansaften i kveld.

Båtliv hører til feiringen, og i 1959 fikk Kari Diesen en stor slager med sangen om den uheldige jenta som gikk i land på Hovedøen sammen med en troløs kjæreste en midtsommernatt. Hennes navn er uløselig knyttet til visa.
Mange har sunget inn sangen seinere, men de færreste vet at teksten er skrevet av Vilhelm Dybwad (1863-1950). I 1912 etablerte han Chat Noir sammen med sin kone, Bokken Lasson, og visa ble skrevet for henne med melodi av den danske komponisten Willy Kierulff (1900-1944).
Visa ble også sunget av skuespillerinnen Signe Heide Steen. Hun var Kari Diesens mor. (Opplysninger fra August Mauritzen: Toner fra Tigerstaden, 1979).

Ulike framføringer av "Hovedøen" ligger på You Tube her.

Elin

Måneformørkelse og visetekster

2011-06-15T12:54:00.006+02:00

I kveld kan vi oppleve en total måneformørkelse i Sør-Norge (les mer her). Hvis vi er heldige, blir månen blodrød og vakker å se på.

Det er mange visediktere som har besunget månen på ulikt vis. Et raskt søk i visearkivets database gir haugevis med treff, og jeg har valgt ut noen få.

Månen er en naturlig ingrediens i voggesanger, og ikke minst i kjærlighetsviser og slagere. "Måne, du tilgir vel at jeg / sender en liten bønn til deg", sang Søstrene Bjørklund i sin tid. Og bønnen til månen var at den skulle smile "til min hjertens kjær".

Månen personifiseres også i Otto Nielsens vise om "En grønnmalt benk". Her er "mannen i månen" virkelig, og "fra sin utkikkspost i månen har han vært vidne til så mangt et kyss."
I visa "Et luftslott på månen" fra 1931 var ikke Otto Nielsen snauere enn at han ville ha med seg kjæresten i en rakett og bygge "et luftslott på månen". Der skulle de bo, kjøre i Karlsvogna og ha sommervilla på Venus og lysthus på Mars!

Alf Prøysen skrev om månen i "Ungkarssalme" (1951): "... je stolte på jinta som presten på blåna / og hadde hu sagt det var folk oppå måna / så hadde je trudd det var sæint!" Det ble jo sant nesten to tiår etter, og etter den amerikanske månelandingen skrev han i "Månevers": "Tre astronauter med øyne blå / stille i ringdans rundt månen gå, / ringen rundt månen er nok et bevis / på at Junaiten tar første pris".
(På NASAs hjemmeside kan du bl.a. se president Kennedys berømte tale).

En av de vakreste hyllestene til månen, står Birger Sjöberg for. I Fridas andra bok svarer han som svar på Fridas undring over at månen er så blek:

Vi undrar hon att månen är blek i sina drag?
Han, som så jämt får vandra från kväll till ljusan dag.
O, den som så får vandra
för att belysa andra,
han blir förtärd och svag.

Men i kveld har vi altså sjanse til å få se månen rød og vakker!

Elin

Vi tror på sommeren!

2011-06-10T09:00:00.000+02:00

Jeg tror, jeg tror på sommeren.
Jeg tror, jeg tror på sol igjen.
Jeg pynter meg i sommerklær
og soler meg på Måkeskjær.
...

Sommeren har sine egne slagere. De skal være lette og gjerne handle om sol, sjø og sommerforelskelse. Hvert år kommer det nye CD-er med sommersanger. Den som er avbildet her ble utgitt av Universal Music i 2002. Og her er det hele 50 gamle og nyere sanger. Blant disse finner vi Elisabeth Grannemann med slageren "Jeg tror på sommeren" fra 1972, oversatt fra svensk av C. C.Bøyesen.

Den svenske originalen er laget av Stig Olin (f. 1920). Og han skrev slett ikke visa om sommeren, men midt på vinteren, til og med like før jul! Visa framførte han sammen med sin kone og barna Mats og Lena i radioprogrammet Frukostklubben 21. desember. Dette er Tomasmesse (Tomasdagen), og i den svenske teksten heter det at den kalde vinterdagen ville fått Tomas tvileren til å tvile på at sommersola kom en gang. (Dette er ikke med i den norske teksten).
I 1967 sang sønnen Mats sangen i det populære TV-programmet Hylands hörna, og den skled rett inn på Svensktoppen.

(Opplysningene er hentet fra Ann-Mari Häggman og Nina Stendahls bok Sånger för alla, Vasa 2007).

Elin

Olrog og Prøysen

2011-06-07T11:24:00.008+02:00

Svenskt Visarkiv fyller 60 år i år, og i den forbindelse hadde de en seminardag viet arkivets grunnlegger, Ulf Peder Olrog.
Blant nordmenn flest er nok ikke Ulf Peder Olrogs navn så kjent. Men melodiene hans er kjent, selv om de færreste vet at det er han som er opphavet til ”Så seile vi på Mjøsa”, ”Næsning på Hamarmarten”, ”Tango for TV” og mange, mange flere som er kjent med Alf Prøysens norske tekster.

De to hadde en gjensidig avtale om å gjendikte hverandres tekster, og slik kunne for eksempel Olrogs "Storken Ibrahim" havne i Mjøs-traktene og drikke seg full på Løitens akevitt. I det lille viseheftet Tingeltangel i natt, utgitt av Musikk-Husets Forlag i 1953, har storken Ibrahim fått selskap med bl.a. ”Spring-stepp” (”Nig och kuta rundt”), ”Dovre-slow” og ”Næsning på Hamarmarten” (”Samling vid pumpen”).

Samme år ga Ulf Peder Olrog ut heftet Kökspolka och 7 andra av Alf Prøysens visor.
Her er også ”Stenröset borti backen” (”Steinrøysa borti bakken”), ”Kom nu i kväll” (”Kjæm du i kveld”), ”Drömmar i köket” (”Hu Klara på Dal”) og ”Läggdags” (”Bånsull”). Siden oversatte han flere av barnevisene og Amdahl/Prøysen-slagerne, som "Sønnavindvalsen".

Det gode samarbeidet de to imellom viste seg også ved at den siste visesamlingen Alf Prøysen ga ut heter "Så seile vi på Mjøsa" og andre viser. Om Olrog-visene står det i forordet: "Jeg har bare omplantet dem i norsk jord, nærmere bestemt Hedemarken. Til og med visa som boka har fått navn etter, er en vise som Ulf Peder Olrog skrev for mange år siden, og kalte ’Resan til Cyteræ’ etter et fransk maleri fra 1700-tallet. Akkurat der følte jeg meg så bortkømmin at jeg tok med meg visa tel Mjøsa og døpte den: ’Så seile vi på Mjøsa’."

Elin

Troløs kjærlighet og forbyttede vanter

2011-06-03T09:00:00.000+02:00

For ganske mange år siden fikk jeg dette skillingstrykket med "En smuk Kjærlighedssang". Innholdet i teksten er ikke så spesielt, det handler om falskhet og svik i mange, mange vers. Men på baksiden av skillingstrykket har ei jente som heter Anna skrevet med blå penn:

"da du Martin har tat Vantene mine og jeg ikke er god til at finde dem igjen saa maa du ha taget dem - saa faar jeg tage dise graa Vantene som liger her saa faar vi bytte senere.
Godnat og tak for i Dag"

Vi kan vel tenke oss at det har vært ungdom samlet, kanskje for å synge viser siden beskjeden er skrevet på baksiden av et skillingstrykk.
De to som hadde forbyttet vanter døde i hhv. 1912 og 1921, opplyser hun som sendte visa til meg i sin tid.

Elin

Sølvi Wang er død

2011-06-01T10:13:00.005+02:00

I går kom meldingen om at Sølvi Wang er død, 81 år gammel.
Hun ble født 28. august 1929, og begynte tidlig å synge. Hun opptrådte fast med farens band, "Yngvar Wangs orkester", fra hun var 8 år.

Hun ble etter hvert kjent både som slagersanger, revyartist og skuespiller. I 1948 begynte samarbeidet i gruppen The Monn Keys, ledet av Egil Monn-Iversen, som hun senere giftet seg med. Med denne gruppen hadde hun mange store suksesser både på TV (bl.a. i programserien Slagerparaden), film og på plater.

Sølvi Wang var ned i en rekke revyer både på Chat Noir og Edderkoppen i Oslo. I 1963 kom hun til Det Norske Teatret hvor hun ble den ledende musikalstjernen med hovedroller og store roller i bl.a. Trost i taklampa, The King and I, Bør Børson jr. og Ungen.

Les minneord om Sølvi Wang her.

Elin

Filmslagere fra Walt Disney

2011-05-31T13:30:00.005+02:00

Walt Disneys tegnefilmer ble en stor suksess da de kom, og fremdeles kan barn og voksne glede seg over disse fantastiske filmene. Filmene hadde også sine slagersuksesser som ble populære her hjemme i norsk språkdrakt.
På visearkivet har vi liggende flere notetrykk med sanger fra Disney-filmer, blant annet fra Askepott og Alice i Eventyrland. Det heftet vi har med melodier fra filmen om Askepott er fra 1950 og inneholder tre noter med dansk oversettelse. Inni ligger et ark med norsk oversettelse av fem sangtekster.

Alice in Wonderland har vi også representert med to notetrykk fra 1949 med sangene "Very good Advice" og "All in a Golden Afternoon". Her er det bare engelsk tekst.

Slike notetrykk vitner om en annen tid da folk ikke bare ville lytte til de nyeste slagerne, men også ville ha notene for å synge og spille dem selv.
Les mer om dette her.

Elin

Følg seminar fra Svenskt visarkivs nettsider

2011-05-26T14:07:00.004+02:00

I år fyller Svenskt visarkiv 60 år! Det markeres med et to-dagers symposium førstkommende fredag og lørdag, 27.-28. mai. Fredag byr de på forelesninger, musikkinnslag og diskusjoner omkring arkivets grunnlegger Ulf Peder Olrog, i Norge kjent som Alf Prøysens nære venn, samarbeidspartner og ”viseutveksler”. På lørdagen diskuteres musikkarkivenes betydning innen jazz, folkemusikk og flerkulturell musikk.

Symposiet blir direktesendt på Svenskt visarkivs nettsider, så her er det mulig for alle interesserte å følge med uten å måtte ta turen til Stockholm. Se mer om programmet og direktesendingen på denne nettsiden.
Astrid

Dalbyvisa

2011-05-25T08:16:00.000+02:00

Som barn var eg fascinert av Dalbyvisa, eller Pigen som danset sig i hjel som det sto på skillingstrykket. Det var oldemor mi som eigentleg kunne visa, men det var ei av tantene mine som til slutt skaffa meg teksten. Visa er laga i 1901 av Julius Strandberg, Nordens største skillingsviseforleggar, men visa vart raskt ei folkevise og i ulike variantar vart den sungen i heile landet. Alf Prøysen fekk inn fleire tekster til visespalten sin i Magasinet for alle og Jack Berntsen hadde den på repertoaret og presenterte den som ei nordnorsk vise i Sanga i søkk og kav. Visa er også trykt i Elin Prøysens Sangene i våre hjerter.
Visa begynner ganske idyllisk:

Der tjente på Dalby så fager en pige,
så rød og så hvid og så yndig hun var,
vel hendes forældre var gårdsfolk så rige,
men sindet hos hende fra hjemmet dog bar;
Nu tjente hun ude og fandt sig så godt,
og friere havde i mængde hun fåt.

Men idyllen varer ikkje lenge. Ho knyter ein av friarane til seg, han er vakker men fattig, og etter ei stund slår ho opp. Han tar dette så tungt at han vart sjuk og døydde. Veninnene venta at ho skulle sørgje over han, men ho berre lo og gjekk til dans på sjølvaste gravferdsdagen.
Denne strofa er ganske krøkkete, og songarane har også forsøkt å få betre språk på ulike måtar.

Med alle hun dansed, da sagte indtræder
i salen en fremmed, af slet ingen kendt,
hans åsyn var smukt, og hans strålende klæder
forbavsede alle. Nu høflig han vendt
mod pigen udbad sig med hende en dans,
snart var de blandt dandsernes hvirvlende krans.

Og så viser det altså at det er djevelen som danser med henne:

De dansed og dansed – i salen blir stille,
det mørknes, man gyser, men dansen blir ved,
musikken forlængst har hørt op med at spille,
men dansen blir vildere dog ved hvert fjed,
to timer de dansed, da var det forbi,
til jorden sank pigen – der lå kun et lig.
Velle

Bob Dylan fyller 70 år i dag

2011-05-24T09:00:00.007+02:00

Han blir kalt Den syngende dikteren og sammenlignes med vikingenes skalder og middelalderens poeter, han er beundret og utskjelt og har gått sine egne veier på tvers av sin store tilhengerskares ønsker og definert seg selv som en outsider. "Well, I try my best to be just like I am, but everybody wants you to be just like them".

Robert Allen Zimmerman, som er hans døpenavn, ble født 24. mai 1941 i Duluth Minnesota og har vært en av de mest innflytelsesrike og viktige personene innen populærmusikken i nærmere 50 år. Han skrev klassikeren "Blowin' in the wind" i 1962 og har etter det hatt en enorm produksjon av sanger, representative for de ulike stilartene og periodene han har vært gjennom. Bob Dylan er fortsatt i full aktivitet som låtskriver, gir ut CD-er og reiser rundt og holder konserter, nylig på en mye omtalt turné i Kina. Tekstene gjendiktes til mange språk, det skrives artikler og bøker og lages filmer om ham, han har fått sitt eget studium ved Universitetet i Oslo og har flere ganger blitt nominert til nobelprisen i litteratur. Med andre ord, en 70-åring som ikke bare holder seg selv men også andre i full vigør.

Visearkivarene gratulerer med dagen!
Astrid

Truls har navnedag

2011-05-19T10:06:00.003+02:00

I dag har Truls navnedag. Navnet kommer fra Torgils, norrønt Þórgísl. Dette navnet er sammensatt av gudenavnet Tor og gísl, som kan ha vært et slags våpen. Andre varianter av navnet er Torgil, Torjus, Tørres, Tørris, Troels og Truls.

Truls forekommer i en middelalderballaden "Truls med bogen". Den hører til blant skjemtevisene, og etter som tida har gått, har den endt som en barnesang. Dette er en skjebne den deler med flere andre skjemteviser, som f.eks. "Kråkevisa" og "Tordivelen og flua". I Barnesangboka i Aschehougs hvite serie står den slik:

Truls med bogen

Å Truls han tente i kongens gård
i femten vintrar, i femten vår'.
"Gi meg løn!" sa Truls med bogen.

"Nei, inga løn har no du fortent,
mi beste børse har du bortskjemt."
"Si du det!" sa Truls med bogen.

"Å alle mine hestar har du sprengt,
og stalldøra har du mot meg stengt!"
"Gi meg løn!" sa Truls med bogen.

Truls tok opp ein pengepung,
og dreiv til kongen midt i munn.
"Kyss den!" sa Truls med bogen.

Truls tok kongen i hår og skjegg,
og slengde han opp på femte vegg.
"Sit du der!" sa Truls med bogen.

"Å kjære min Truls, du spar mitt liv,
mitt halve rike skal eg deg gi."
"Kom med det!" sa Truls med bogen.

Elin

St. Hallvard-medaljen til Kari Svendsen

2011-05-12T10:09:00.001+02:00

(Fotograf/Sturlason)

Oslo bys høyeste utmerkelse, St.Hallvard-medaljen, gikk i år til Kari Svendsen. Medaljeseremonien skjedde i Oslo rådhus tirsdag med venner og tidligere prismottakere til stede. Ordfører Fabian Stang overrakte medaljen. I begrunnelsen heter det at Kari Svendsen får utmerkelsen "for hennes enestående posisjon som visesanger i Oslo. Kari Svendsen er en ener innenfor sin sjanger, med et varmt hjerte for Oslo. Dette kommer klart til uttrykk i hennes kunst gjennom mange tiår."

Se flere bilder og mer om seremonien på Oslo kommunes hjemmeside.
Visearkivarene gratulerer!

Elin

Smørekoppen 70 år

2011-05-10T09:00:00.002+02:00

Vi gratulerer Smørekoppens visebok med de 70 år. Studentene ved maskinlinjen på NTNU stiftet Akademisk forening Smørekoppen allerede i 1929, men det var først i 1941 første utgave av Smørekoppens visebok kom ut. I begynnelsen var den bare en av de mange visebøkene som ble utgitt av forskjellige studentforeninger, men etter hvert er den blitt en av Norges mest solgte visebøker. Den nyeste utgave vi har på visearkivet er 16. utgave, men det er kanskje en nyere, for vår utgave er fra 2006.
Innholdet spenner fra studentviser, drikkeviser og revyviser til nasjonalromantiske sanger. Men det er nok humoren i denne viseboka som har gjort den så populær.

Velle

Kasper og Jesper har navnedag

2011-05-09T09:00:00.004+02:00

Vi lister oss så stilt på tå
når vi drar ut og røver.
Vi røver bare det vi må
og det som vi behøver.

I dag har to av Thorbjørn Egners kjente røvere navnedag. Det gjelder Kasper og Jesper. På nettsiden Norske navn leser vi at Det er 1400 gutter som har navnet Jesper her i landet, og 1300 heter Kasper. Det er ikke av de vanligste navnene, altså. Når vi kommer til den tredje røveren; Jonatan, har han navnedag 29. mars. Det er bare 500 som har det samme navnet som han.

På nettsiden står det også hvordan navnene skrives i punktskrift og uttrykkes på døvespråket, hvordan de lyder baklengs og på røverspråket. Det siste er jo nyttig for røverne våre! Da blir Kasper og Jesper og Jonatan til Kokasospoperor, Jojesospoperor og Jojononatotanom.

(Faksimilen over er fra Den gule store viseboka).
Elin

Sjørøversanger

2011-05-06T09:12:00.005+02:00

Sjørøversanger finnes det mye av, men de fleste er barnesanger. Kaptein Sorte Bill, kaptein Krok og kaptein Sabeltann er kjente figurer, men de likner ikke mye på sine forbilder i Karabien eller vår tids sjørøvere utenfor Somalia.
I populærkulturen er sjørøveren kledd som en rokokkodandy, med svart lapp over ene øyet, en stor papegøye på skulderen, trebein, og dermed totalt uegnet til å slåss på et gyngende skipsdekk.
På seilskutene var arbeidssangene, sjantiene, viktige, og sjørøverne har sikkert sunget arbeidssanger, men de er ikke blitt bevart. Det eneste vi har er:

Femten mann på død manns kiste,
Yo ho ho og en flaske med rom.
Djevelen tok dem til den siste.
Yo ho ho og en flaske med rom.

Denne ser ut som en typisk halesjanti med to rykketak i hver refrenglinje, og kan godt ha vært brukt ved seilheising, men det er ingen gammel sjømannssang. Teksten er laget av Robert Louis Stevenson og står i Skatten på sjørøverøya. Boka og sjantiene er blitt oversatt til en rekke språk, og det er laget både flere strofer og mange melodier til den.

Velle

5. mai - Verdens bokdag

2011-05-05T09:53:00.005+02:00

I 1995 bestemte UNESCO at 23. april skal være Verdens bokdag. Siden dette i år falt sammen med påsken, ble datoen flyttet til 5. mai. Les mer her. I Barcelona feirer man dagen med en folkefest og gir ei rose og ei bok til den man er glad i.

Hvis vi skal leite etter viser om bøker, finner vi flere religiøse, bl.a. "Ingen bok er meg så kjær som min moders bibel er". Men han som oppfant boktrykkerkunsten fortjener jo også en sang!
Den mest kjente visa om Gutenberg er selvsagt Egners vise, som begynner slik:

Gamle Johan Gutenberg
han var så klok en mann,
og det er nesten ingen
som er blitt så kjent som han!
Og sannelig er Gutenberg
en mann man huske bør;
han oppfant trykkekunsten
i fjortenhundreogførr.
(Trykt i Den gule store viseboka).

Så da visste vi det, om vi skulle ha glemt årtallet!

Ole Paus har også skrevet ei vise om Gutenberg. Her sitter Johann i himmelen og tenker på hva han har utrettet, og han er ikke så sikker på om det bare er bra. Visa slutter slik:

Jeg ville at hvert ord
skulle lyse som en fakkel,
men fakler brenner fort.
Og det hender jeg sier til min mester:
"Herregud, hva har jeg gjort?"
(Trykt i Ole Paus: Hjemmevant utenfor).

God bokdag!
Elin

Påskesanger

2011-04-28T09:00:00.000+02:00

Når vi leter etter påskesanger, tenker vi oss sannsynligvis at det skal være sanger om sol over snøhvite vidder og gnistrende skiføre, men det viser seg altså at skiløperne ikke har noe behov for sanger. Men nede på den bløde kystripa har de tydeligvis behov for å distansere fra fjellpåska og synger om påska ved sjøen. Et typisk eksempel er Olav Varens ”En påsketrall”:

Når andre flyr over fjell og vidde
i kamp med skare og sno og snø
er det besønderlig godt å sidde
og spøtte tenksomt i fjære sjø…

En annen i samme sjangeren er "En påskeaften sånn i april" av Lodin Aukland og Jan-Erik Usterud. Dessuten må Vilhelm Krags "Mårtens klage over de triste tiane" også regnes som påskesang. Siste linje er i alle fall:
Å jøje mig for påske du, i år!

Ellers har vi faktisk også noen få påskesanger for barn. Gudny Hagen har skrevet en artig vise om påskeharen som hopper rundt og gjemmer egg. Den står i et hefte Huset med det rare i utgitt av Damm forlag 1993.

Velle

Påskesang anno 1925

2011-04-27T10:49:00.006+02:00

Før vi dro hver til vårt på påskeferie, ble vi sittende og snakke om påskesanger her på arkivet. Jula har jo mange salmer og verdslige sanger om høytiden, og det kommer nye cd-er hvert år. Med påsken er det annerledes. Holder vi salmene utenom, er det ikke mange sanger med påsken som tema. I USA har de Irving Berlins "Easter Parade", men vi har ikke noe tilsvarende. Øystein Sunde har laget en uforglemmelig "Påsketur", og Åsmund Åmli Band synger om "Påskerally på riksveg nummer ni", men så mange flere enn disse kan jeg ikke komme på i farten. I arkivet vårt fant jeg imidlertid en artig liten stubb av Lygtemanden (Frimann Clasen) fra 1925. Den kan vel sies å ha en viss gyldighet fremdeles.

Sandheten om paasken!
(mel. som "Uppå fjellet")

Hu hei! kor er det vel friskt og let
uppå fjellet!
I silkestrømper gaar Pus koket
uppå fjellet!
Man flytter Bristol til Finse op
hvor Olav laver non prinsehop
uppå fjellet!

Kom upp, kom upp, fra den trange dal,
uppå fjellet!
Vi flytter nisse- og dansebal
uppå fjellet!
Ta med gamascher og chapeau-claque,
og snibel, smoking og silkefrak,
uppå fjellet!

De gamle ski kan vi ikke by
frem paa fjellet,
vi tar galoscher og paraply
med paa fjellet!
Vi reiser friske og glade ut
og kommer hjem som en vaskeklut
ifra fjellet!

Elin

Heder til visesanger og folkemusiker

2011-04-18T14:24:00.009+02:00

På kulturrådets hjemmesider leser vi at visesangeren Maj Britt Andersen og folkemusikeren Eli Storbekken er tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere.
Visearkivarene gratulerer!

Ballade om en ballade

2011-04-14T14:16:00.002+02:00

I anledning studenteruka 1947 utfordret studentene i Trondheim Visen Venner til en visekonkurranse i Norsk rikskringkasting. Visene skulle diktes over tre oppgitte synopsis og hver av partene hadde anledning til å levere tre viser i hver genre.
Den første oppgaven var ganske enkel. Visen kunne handle om hva som helst, men refrenget skulle være:
”Enda jeg stirret nokså nøye på’n
var jeg nesten ikke kar til å få øye på’n”
Den tredje oppgaven var også ganske åpen. Visa skulle handle om årets damemote med kjolen bare ti centimeter over knærne. Alle fordeler og mangler ved den nye moten bør belyses.
Den andre var mer spesifisert.
”Lag en vise over følgende anekdote: En ung mann er på besøk hos sin besteveninde. I det han skal til å gå, begynner det plutselig å øsregne. ”Du kan ikke gå hjem i dette regnet,” sier damen. ”Du kommer til å bli gjennomvåt. Det er bedre du blir her i natt.” Så går hun ovenpå for å re opp til ham på en sofa. Da hun kommer ned igjen etter en stund, er den unge mannen forsvunnet. Men så ringer det på døren og da hun lukker opp står han utenfor, drivende våt og med en liten pakke under armen. ”Hvor i all verden har du vært?” sier damen. Jeg har vært hjemom,” svarer den unge mannen, for å hente pyjamasen min.” Visen bør skrives i balladeform.

Resultatet av konkurransen var at Visens Venner seiret i alle grupper, men den som fikk mest oppmerksomhet var Odd Nansens vise ”Ballade” med melodi av Yukon Gjelseth. Den vant i gruppe to, men kristenfolket kom helt i harnisk og i avisene ble det rettet kraftige angrep på Kringkastingen, dommerne, Visens Venner og Trondheimsstudentene for det lave moralske nivå som visene lå på: ”den ålmenne sedløysa breier seg i landet”. Visens Venner slikket sine sår og bestemte seg for ikke å ta til gjenmæle.
Visa ”Ballade” av Odd Nansen og Yukon Gjelseth står trykt i Visens Venners Viser, Første samling, Oslo 1950

Velle

Børt-Erik Thoresen

2011-04-13T12:35:00.002+02:00

Visesangeren, visemakeren, skuespilleren og kringkastingsmannen Børt-Erik Thoresen døde søndag 10. april. Han ble født på Dombås, men familien flyttet snart til Oslo. 22 år gammel debuterte han på plate og utover på 50-tallet spilte han inn flere plater sammen med søsteren Åse. Gjennombruddet fikk han med Viser ved peisen i 1968 og Folkelige viser i 1969 der han sang folkeviser sammen med søsteren.
I 1968 ble han ansatt i NRK og laget en rekke program med folkeviser, folkemusikk og gammeldans. I 1978 gav han ut en visebok Viser ved peisen.
Velle

Sangeren Wenche Foss

2011-04-05T12:54:00.003+02:00

Visearkivarene minnes Wenche Foss ved å plukke fram en LP fra arkivet.

I 1980 samlet Vera Myhre en del av de gamle innspillingene til Wenche Foss på en LP som rett og slett het Wenche Foss, utgitt av Polygram Records. Bildet over er et utsnitt fra plateomslaget. Dessverre er ikke denne produksjonen gitt ut på CD.

I yngre dager var Wenche Foss en stor operette-sanger, og hun hadde sangroller i flere filmer. På denne LP-en synger hun bl.a. en arie fra Orpheus i underverdenen av Offenbach, Viljasangen fra Den glade enke, "Jeg hater menn" fra operetten Kiss me Kate av Cole Porter og "En herre med bart" fra filmen av samme navn.
Innspillingen hennes av Bjørnson og Nordraaks "Ingerid Sletten" er også med på plata.

Elin

Songar om vår

2011-04-04T11:07:00.002+02:00

I 1972 gav Ingar Hovd ut Sangnøkkelen ei oppslagsbok til dei vanlegaste skolesongbøkene. Denne nøkkelen har også eit sakregister, og det fortel oss kva slags songar songboksredaktørane har prioritert.
”Songar om våren” utgjer ikkje overraskande ei av dei største gruppene med 35 songar, og mellom dei var det ”No livnar det i lundar” som fanst i flest songbøker. Sommaren og vinteren hadde berre sju songar kvar, og hausten berre skarve fem.
Andre store grupper er song om ungdom, og der ser det ut til at ”Løft dit Hoved du raske Gut” er den mest populære. Den største gruppa er likevel julesongane som er på heile 57 songar.

Velle

Religiøs song

2011-03-31T11:06:00.001+02:00

Visearkivet får også ein del spørsmål om religiøse songar. Dersom det viser seg at songen ein eller fleire gongar har vore trykt i ei autorisert salmebok, er saka enkel. Da kan songen identifiserast utifrå Norsk salmeleksikon som Paul Emil Rynning gav ut i 1967. Andre nyttige oppslagsverk er Kristen sang og musikk som kom ut i 1962 og Lundes sang & salmeleksikon frå 1997. Eit anna, mindre kjent oppslagsverk er Møller-Nielsens Salmekonkordans til Landstads reviderte salmebok. Den er ei alfabetisk liste over alle førsteliner i kvart einaste vers i salmeboka.
Visearkivet har også ei stor samling songbøker frå dissentersamfunn, bedehus og bøker med ”åndelige sanger for hjemmet”, men dessverre har vi ikkje nådd å få alle desse songane inn i viseregisteret vårt ennå.

Velle

Slagere på papir

2011-03-28T14:37:00.001+02:00

I vår tid er hitlistene basert på platesalget. Men det har ikke alltid vært slik. Helt til midten av femtitallet var det salget av notetrykk som var grunnlaget. Det betydde at slagerne levde uten det arrangementet som kunne lages i et studio. Slagerne måtte også kunne synges og spilles hjemme i stua.
Vi har nettopp fått en stor bunke notetrykk til arkivet. Det er slagere fra trettitallet og framover mot 1960. Flere av trykkene er laget i utenlandske musikkforlag, men de norske musikkforretningene har ofte lagt inn stensilerte norske tekster. Flere av trykkene i denne bunken inneholder sanger fra Walt Disney’s filmer, og inni lå et ark med fem norske tekster til filmen Askepott.

Velle

Revyvise om Amundsen

2011-03-16T10:17:00.002+01:00

Nyheten om at Amundsen hadde nådd Sydpolen, nådde selvsagt også revyscenen. På det nystartede Chat Noir sang Bokken Lasson denne visa, skrevet av Vilhelm Dybwad:

Roald Amundsen har gått
mye fortere enn Scott.
Scotten kunne ikke hole'n,
Roald han kom først til Polen.
Nordmann' vinner støtt på isen,
se bare på Mathisen
og på Nansen - jo såmenn!
Ingen kan ta dem igjen!

Elin

Reklamevise om Sverdrup og Amundsen

2011-03-15T10:00:00.002+01:00

Reklame med bruk av kjendiser er ikke noe nytt fenomen. Men noe som kanskje har gått litt av moten er å skrive reklamesanger i det omfanget Lygtemanden (Frimann Clasen) gjorde det. Han skrev om det meste, og i et udatert, lite hefte har han hele 18 sangtekster som priser klær av merket 191.

En av sangene er tilegnet Amundsen og Sverdrup. Her er teksten, som kan synges på melodien til "Tordenskiold", hvis noen skulle ha lyst til å prøve.

Sverdrup - Amundsen

Hver gang Otto Sverdrup fór
på et dristig tokt mot nord,
brukte han, fra første stund,
(191) hundreogenognitti kun!

Selve Roald Amundsen
bruker om- og omigjen
(191) hundreogenognitti-klær
når han nord i isen er!

Dengang Roald drog med "Maud"
ga han sine folk et råd:
"(191) hundreogenognitti er
helt igjennom gode klær!"

Mer om dette heftet og Lygtemanden her og her.

Se tidligere blogg om Roald Amundsen her.

Elin

Omba Ombaratsja

2011-03-14T10:04:00.002+01:00

Innlegget om ”Store høvding fra Mambostammen” førte til en rekke henvendelser både på e-post og på facebook. Det viser seg at denne, som mange andre barnesanger , har en rekke varianter. Første linjen kan være både ”Sorte Tyr i fra Mambostammen”, ”Vesle Mambo fra Mambostammen” eller ”Store Ørn i fra Mambostammen”.
Sangen finnes i Politikkens lystige viser for børn, og ord som ”Sorte Tyr” og ”kjød” tyder på at sangen kan ha dansk opphav.
Noen har også modernisert teksten til ”mangel på winerbrød” i stedet for ”men’skekjød”, og sangen har tydeligvis levet godt som kanon og leirbålsang i speiderbevegelsen, og det har vært diktet til nye strofer i fleng. For eksempel:

Sorte Tyr i fra Mambostammen
ville ta seg en tur til Drammen…

Velle

Sanger vi gjerne glemmer

2011-03-10T12:39:00.004+01:00

For en stund siden begynte en barnesang å synge i meg, og etterhvert kom hele teksten fram i hukommelsen:

Store høvding i Mambostammen
kalte krigerne sine sammen.
I landet var bitter nød,
stor mangel på men'skekjød.
Ai ai ai ai ai ai ai ai
Oma ombaratsja, Oma ombaratsja.

Sangen finnes ikke i visearkivets register, og selv om vi er flere som husker den, aner vi ikke hvor den kommer ifra. Selv om dette er en sang vi gjerne glemmer, hadde det vært interessant å få vite i hvilken sammenheng den ble laget. Den må være fra 1950- eller tidlig på 60-tallet.

Velle

Sangbøker for kvinner

2011-03-08T15:26:00.003+01:00

I anledning kvinnedagen har vi tatt fram et utvalg av sangbøker for kvinner. Den eldste vi fant var Sangbok for Norges Husmorforbund 1938. Den er dominert av norske allsanger, men har en liten avdeling med lagssanger. Et eksempel på dem er:

Av alle yrker i øst og vest
Står husmoryrket mitt hjerte nest.
Fore mor og barnet
ved hjemmets arne
gir dagen fest…

Den neste er Sangbok for Norges Lotteforbund utgitt i 1952, og lottene er litt mer kjekke i stilen:

I forgangne tider var det så
at vi kvinner bare hørte på
alt hva mannen gjorde
var det store.
Vi arbeidet i det små.
refreng:
Nei, ånei-nei, bitte-bitte små
er vi kvinner ikke nå.
Vi fant våre plasser
i strabasser,
rygg mot rygg der vil vi stå.

Men så kom vi fram til 70-tallet og da fikk tekstene skarpere brodd. I Profils Kvinneviser fra 1975 har de funnet fram en hel rekke sanger helt fra fyrstikkarbeiderskens demonstrasjonstog i 1889, stemmerettskravet fra 1917 og til samtidens kampsanger. Dessuten hadde de funnet fram en rekke gamle folkeviser som har et kvinneperspektiv: Herrarna i hagen (I fjol gjett’ eg geitin) og den gamle balladen Frillehemn. Den fortel om Ingerliti som tar en grusom hevn over Herre Per som hadde brukt henne som elskerinne, men ville gifte seg med en annen.

Visen - en gave II

2011-03-03T11:12:00.012+01:00

I november 2010 skrev vi om Visen - en gave, noen EPer som vi fikk til arkivetfra Gunnar Winsnes. Samlingen tar for seg et utvalg av viser fra Middelalderballader til tidlig 80-tall.(Innlegget finner du her http://visearkivaren.blogspot.com/2010/11/visen-en-gave.html) Vi fikk platene fra 5 til 16 med en mangel - nr. 15. Tilfeldigvis fant vi plate nr 15 på en bruktbutikk, og manglet da 1-4 og fra og med 17.

Visearkivet sendte en e-post til Erik Brynhildsen i firmaet Chr. Brynildsen & Co AS for å høre om det var mulig å få tak i resten. Brynhildsen kunne fortelle at det kom ut til sammen 19 plater, og at de kunne hjelpe oss å skaffe de vi manglet!

I dag lå de resterende 7 EPene på plassen min da jeg kom på jobb, og visearkivet har nå komplett utgave av denne spesielle og fine firmagaven. Tusen takk til Erik Brynhildsen for å gjøre samlingen vår komplett!

Alle omslagene, som er små kunstverk i seg selv, er laget av Ulf Aas og her er et utvalg:

Første platen kom ut i 1964 og her var det

Alf Cranner som sang middelalderballader.

På EP nr. 7 er turen kommet til Rallar- og

tømmerhuggerviser sunget av Erik Bye.

Prøysens Frida Tusenfryd i skjønn forening med blant annet

Sjømannsvise av Harald Sverdrup. Helge Songe synger.

Den siste platen kom ut i 1982 og på baksiden kan vi se at her

synger Tore Haraldsen nyere viser til delvis egne melodier.

Liv

Olaves Pedersens viser

2011-03-02T14:48:00.002+01:00

I år er det hundre år siden visedikteren Alfred Sinding-Larsen døde. Han var formannskapssekretær i Kristiania, redaksjonssekretær i Morgenbladet og lærer på Krigsskolen. Men han ble mest kjent for visene han skrev under pseudonymet Olaves Pedersen. På en godmodig måte skildret han livet i Vika i Kristiania; om fattigdommen, slitet og alkoholen.

Stort sett er visene hans glemt nå, men mange av dem er absolutt sangbare. Her er et en strofe av Hans Olsens Drøm som skal synges på melodien ”Je sku’ au ha Løst te gifte mig san”.

Visa handler om Hans Olsen som kommer hjem litt for full og om natta får besøk av et spøkelse som kaller seg Brennevinsdjevelen. Det skremmer ham slik at han lover aldri mer å drikke baierøl.

Her om Natta hadde jæ et Syn, san
- kanski Dem har hørt de’ alt i By’n? san –
Har ’i inte? Naada,
saa hør bare paa da,
jæ ska’ væra fær’i som et Lyn, san.
Huttetu, san
Dem kan tru, san,
atte jæ blei fuld ta Angst aa Gru, san.

Velle

Jentut'n fra 1966

2011-03-01T10:39:00.002+01:00

I år er Marit Bjørgen den store kvinneprofilen i langrennsløypa. I VM i Oslo 1966 var det tre jenter som fikk oppmerksomhet. Det var de såkalte "jentut'n";
Ingrid Wigernæs, Inger Aufles og Berit Mørdre, som tok sølv i stafetten. Ingrid Wigernæs var startkvinne, og Berit Mørdre slo den svenske storløperen Toini Gustafsson i spurten. Laget ble kalt “jentut'n”, hentet fra hemsedalsdialekten. Bildet over er fra intervju i 1966, som også kan ses på youtube.

Ingrid Wigernæs fortsatte som trener, og i 1968 vant "jentut'n" hennes OL-gull.

Vidar Sandbeck skrev en sang som Ingrid Wigernæs sang til stor jubel på TV-show i Oslo med svenske Lennart Hyland som programleder. Refrenget er slik:

Det er jentut'n, jentut'n, jentut'n våre
snertne og spretne dronninger små.
Det er jentut'n, jentut'n, jentut'n våre
som danse vals inni hjertet vårt nå.

Elin

Rudolf Nilsen

2011-02-28T10:43:00.009+01:00

I dag er det 110 år siden Rudolf Nilsen ble født i på Vålerenga i Oslo. Rudolf Nilsen er opphavet til viser som Gartnerløkka, Nr 13, Jeg hadde tenkt – og Gategutt. Nilsen vokste opp på østkanten delvis med mora Karoline Nilsen og sin alkoholiserte far Karl Otto Nilsen og delvis med morfaren som overtok ansvaret da mora skilte seg fra faren i 1910. Rudolf Nilsen var som ung politisk aktiv og i tillegg til å delta i organisatorisk skrev han flittig for flere kommunistiske og sosialistiske tidsskrifter, gjerne under signaturene Pist og Rulle. Han forsøkte seg også på andre litterære genre, men ble først og fremst kjent som lyriker.

Etter hva vi på visearkivet vet ble ingen av hans dikt tonsatt mens han levde, men i den senere tid har han fått renessanse som lyriker. Diktene hans er i dag er tonsatt og sunget av mange av nåtidens visesangere. I 1973 kom LPen På stengrunn ut hvor Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand bidrog med sine tolkninger av Nilsens dikt. Denne LPen fikk gode kritikker og ble i 2001 gitt ut på CD. Den er fortsatt å få kjøpt på Platekompaniet.no

Rudolf Nilsen var på flere utenlandsturer av politisk og kunstnerisk art, og døde av tuberkulose på veg hjem fra Spania i 1929.

Vi feirer hans bursdag med diktet På Stengrunn som også er tittelen på hans første diktsamling som kom i 1925.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen

de står og bruser med sitt lyse løv,

som om de åndet store skogers vårluft

og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus

og varme sig i solens gode stråler,

som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.

Rudolf Nilsen

Liv

Holmenkollrennet i 1905

2011-02-23T13:32:00.008+01:00

Her hos visearkivarene markerer vi også VM på ski på vår egen måte med viser tilpasset begivenheten.

At Holmenkollrennet stadig hjemsøkes av tåke og dårlig vær, er ikke av ny dato. Til revyen Verdens undergang skrev Vilhelm Dybwad visa "Holmenkollrennet 1905". Selv om visa overdriver, kan vi vel gå ut fra at været var omtrent på sitt verste akkurat den dagen! Her er noen utdrag fra teksten:

I øse pøse ruske duske sile plaskeregn
til Holmenkollen drog jeg, som om intet var ivei'n:
For "Morgenbladet" skrev, at opi høida var det bra,
og at det skulde bli en rigtig herlig vinterda'.
Så fyldte jeg min lærke og tok skjæbnen som en mand,
skjønt trikken ved Majorstuen stod halvveis under vand;
men da vi kom til Holmenkollen var det rigtig stygt;
for veiret var så mørket at alle måtte bruge lygt.
...

Skjønt tåka var så tæt, vi ikke kunde se et hop,
saa jamen var vi gla' vi hadde kræki os derop;
For gutta lod sig ikke skræmme, started efter tur,
signalet det blev tuta på en gammel tåkelur.
Og gamlekara sto i hoppet kjækt, så søla skvat,
vi kunde ikke se dem, men vi hørte når dem dat.
Men ingen kom til skade, dem blev reddet alle mand;
for pol'ti lå i prammer og fik halt dem op på land.

Og visa slutter med:

Men trods stormens brag
heiste vi vort flag,
og alt i alt så var det dog en deilig dag.

Elin

Skillingsvisedikteren Rose

2011-02-18T09:00:00.000+01:00

Theodor Rose (1839 - 1924) var født i København, men ble i sin tid en av Norges største forleggere av skillingsviser. Han startet først opp i Christiania, men i 1872 slo han seg ned i Bergen. Trykkeriet og butikken hadde han i Smørsalmenningen. Han var bestefar til den kjente revymannen Einar Rose. På baksiden av skillingstrykkene hans står det ofte:
Haand=Orgler istandsettes – Brugte Orgler kjøbes og sælges – Glastøi og Porcelain limes og sammen brændes – Stort Udvalg af Viser og Morskabsbøger hos Theodor Rose, Smørsalmindingen, 3die Hus fra Strandgaden, Bergen.

Han hadde en god sangstemme, og når det ikke var kunder i butikken, sto han gjerne på trappa og sang de nyeste visene sine som reklame.
Norsk visearkiv har en stor samling av Rose-trykk. På dette trykket har han skrevet: Manuskript, maa ikke sælges, Rose.

Velle